Kategori
VERS OM FASTE
Tenk på fasten som en mulighet til å vokse nærmere Gud. Det handler ikke om å oppnå noe for seg selv, men om å styrke forholdet til vår himmelske Far. Fasten er frivillig – det er når vi velger å sette den fysiske sulten til side for en stund, for heller å nære og styrke ånden. Det er en tid for å søke Guds nærvær på en spesiell måte.
Finn et rolig sted hvor du kan være alene med Gud under fasten. Der kan du snakke med ham, be og lytte. Tenk på Daniel, som vendte seg til Gud i bønn og faste. (Daniel 9,3)
Fasten kan gi deg en dypere forståelse av din tro og hjelpe deg å kjenne Guds nærvær i livet ditt. Det er en verdifull praksis som kan berike ditt åndelige liv.
Når dere faster, så vær ikke som hyklerne, som faster med et trist ansikt. For de fordreier ansiktet sitt, for å vise menneskene at de faster. Sannelig sier Jeg dere: De har allerede fått sin lønn. Men du, når du faster, da salv hodet og vask ansiktet ditt,så du ikke viser deg fastende for menneskene, men bare for din Far som er i det skjulte. Og din Far som ser i det skjulte, skal belønne deg åpenlyst .
Er ikke dette den faste Jeg har innsatt: Å løse ugudelighetens bånd, å sette fri fra åkets tvang, å slippe den undertrykte fri og bryte hvert et åk? Er det ikke dette å dele ditt brød med den som sulter, og du leder de omflakkende fattige til ditt hus. Når du ser den nakne, gir du ham klær. Du trekker deg ikke unna dem som er av dine egne.
«Men selv nå», sier Herren, «vend om til Meg av hele deres hjerte, med faste, gråt og klage.» Flerr deres hjerte og ikke deres klær! Vend om til Herren deres Gud, for Han er nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn, Han angrer det onde.
Da vendte jeg ansiktet mot Herren Gud for å søke Ham i faste med bønnerop og bønn om nåde. Jeg var kledd i sekkestrie og aske.
Mens de tjente Herren og fastet, sa Den Hellige Ånd: «Ta ut for Meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som Jeg har kalt dem til.» Etter å ha fastet, bedt og lagt hendene på dem, sendte de dem av sted.
Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekkestrie, fra den største til den minste. Ordet rammet også Ninives konge. Da reiste han seg fra tronen, la av seg kappen, dekket seg med sekkestrie og satte seg i støvet.Han lot dette bli bekjentgjort i Ninive: Dette er kongens og hans stormenns befaling: Ikke noe menneske eller dyr, storfe eller småfe, må smake mat. La dem ikke ete mat eller drikke vann. Både menneske og dyr skal dekkes med sekkestrie. De skal rope til Gud av all kraft. De skal vende om, hver og én fra sin onde ferd og fra volden som henger ved deres hender.Hvem vet? Gud kunne vende om og angre, ja, vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke skal gå fortapt. Da Gud så deres gjerninger, at de vendte om fra sin onde ferd, da angret Gud den ulykken Han hadde sagt Han ville føre over dem, og Han gjorde det ikke.
Så ropte jeg ut en faste der ved Ahavaelven, så vi kunne ydmyke oss for vår Guds ansikt. Vi skulle søke Ham, så vi kunne få den rette veien for oss og våre små og alt det vi eide. For jeg skammet meg over å be kongen om en styrke av soldater og ryttere for å hjelpe oss mot fienden på veien. For vi hadde talt til kongen og sagt: «Vår Guds hånd er over alle disse som søker Ham, for at det skal gå dem godt. Men Hans makt og Hans vrede er over alle dem som forlater Ham.» Så fastet vi og ba vår Gud inderlig om dette, og Han svarte på våre bønner.
Josjafat ble redd og vendte sitt ansikt til å søke Herren. Han ropte ut en faste over hele Juda. Så samlet Juda seg for å be om hjelp fra Herren. Fra alle byene i Juda kom de for å søke Herren.
Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt og sørget i mange dager. Jeg fastet og ba for Himmelens Guds ansikt.
Jesus vendte fylt av Den Hellige Ånd tilbake fra Jordan og ble ledet ut i ødemarken av Ånden. Der ble Han fristet av djevelen i 40 dager. I de dagene spiste Han ingenting, og etterpå, da de dagene var over, ble Han sulten.
Så ble han der hos Herren i 40 dager og 40 netter. Han verken spiste brød eller drakk vann. Og Herren skrev paktens ord på tavlene, de ti bud.
Etter at de hadde utpekt eldste i hver menighet og bedt og fastet, overga de dem til Herren, Ham de var kommet til tro på.
Men jeg, da de var syke, kledde jeg meg i sekk. Jeg ydmyket min sjel med faste. Og jeg ba, bøyd mot mitt eget fang. Jeg gikk omkring som om han var min venn eller en bror. Jeg var tynget og nedbøyd, som en som sørger over sin mor.
Men da Ahab hørte disse ordene, flerret han klærne sine og tok sekkestrie rundt kroppen. Han fastet og lå i sekkestrie, og han gikk stille omkring. Herrens Ord kom til tisjbitten Elia, og Han sa:«Ser du hvordan Ahab har ydmyket seg for Meg? Fordi han har ydmyket seg for Meg, skal Jeg ikke la ulykken komme i hans dager. I hans sønns dager skal Jeg føre ulykken over hans hus.»
Deretter kom Johannes’ disipler til Ham og sa: «Hvorfor faster vi og fariseerne så ofte, men disiplene Dine faster ikke?» «Kan brudgommens venner sørge så lenge brudgommen er hos dem?» svarte Jesus. «Men dager skal komme da brudgommen vil bli tatt fra dem, da skal de faste.
I de dagene sørget jeg, Daniel, i tre hele uker.Jeg spiste ikke godt brød, verken kjøtt eller vin kom i min munn. Jeg salvet meg heller ikke før tre hele uker var gått.
‘Hvorfor har Du ikke sett at vi har fastet? Hvorfor legger Du ikke merke til at vi har plaget vår sjel?’ Men den dagen dere faster, lever dere i egen vellyst og utnytter alle deres arbeidere. Sannelig, dere faster i strid og trette, mens dere slår med neven i ondskap. Dere kan ikke faste slik dere gjør i dag og tro at deres røst skal høres i Det høye. Er dette en faste Jeg har valgt, en dag da et menneske plager sin sjel, det å bøye sitt hode som et sivaks, og å bre ut sekkestrie og aske. Kaller du det en faste og en dag som er til behag for Herren?
På den tjuefjerde dagen i denne måneden samlet Israels barn seg for å holde faste, kledd i sekk og med jord strødd over seg.De som var av Israels slekt, skilte seg ut fra alle som hørte til hedningfolk. De sto fram og bekjente sine synder og sine fedres misgjerninger.
«Si til alt folket i landet og til prestene: Når dere har fastet og sørget i den femte og sjuende måneden i løpet av disse 70 årene, var det for Meg dere fastet, ja, for Meg?
Så samlet de seg i Mispa. De dro opp vann og øste det ut for Herrens ansikt. Den dagen fastet de, og der sa de: «Vi har syndet mot Herren.» Og Samuel dømte Israels barn i Mispa.
Hold dere ikke borte fra hverandre, uten at dere er blitt enige om det for en stund, slik at dere kan hengi dere til faste og bønn. Kom så sammen igjen, for at ikke Satan skal friste dere fordi dere ikke makter å leve avholdende.
For nidkjærhet for Ditt hus har fortært meg, og spotten fra dem som spotter Deg, har falt på meg.
Derfor bønnfalt David Gud for barnet, og David fastet og gikk inn og la seg på jorden hele natten.
«Gå av sted og få samlet alle jødene som er i Susan, og hold faste for meg! Dere skal verken spise eller drikke på tre dager og netter. Jeg og tjenestepikene mine vil faste på samme måten. Så vil jeg gå til kongen, det som er forbudt. Hvis jeg da skal miste livet, så gjør jeg det.»
Tillys en hellig faste, kall sammen en hellig forsamling! Samle de eldste og alle som bor i landet til Herren deres Guds hus, og rop til Herren.
Alle Israels barn, hele folket, dro så opp og kom til Guds hus og gråt. De satt der for Herrens ansikt, og hele den dagen fastet de til kvelden. De bar fram brennoffer og fredsoffer for Herrens ansikt.
Han sto opp, spiste og drakk, og styrket ved denne maten gikk han i 40 dager og 40 netter helt til Guds fjell Horeb.
Da sa Kornelius: «For fire dager siden fastet jeg, fram til denne timen. Og ved den niende time ba jeg i mitt hus. Og se, en mann sto foran meg i skinnende klær. Han sa: ‘Kornelius, dine bønner er hørt, og dine barmhjertighetsgaver blir husket hos Gud.
Så ble det hentet en stein og lagt over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sin egen signetring og med signetringene til stormennene sine, så det som var bestemt for Daniel, ikke kunne forandres.
Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekkestrie, fra den største til den minste.
så du ikke viser deg fastende for menneskene, men bare for din Far som er i det skjulte. Og din Far som ser i det skjulte, skal belønne deg åpenlyst .
Når de faster, hører Jeg ikke deres rop. Når de bærer fram brennoffer og grødeoffer, tar Jeg ikke imot dem. Men ved sverdet, ved hungersnød og ved pest skal Jeg gjøre ende på dem.»
Så sier Hærskarenes Herre: «Fasten i den fjerde måneden, fasten i den femte, fasten i den sjuende og fasten i den tiende skal bli til fryd og glede og gode høytider for Judas hus. Elsk derfor sannheten og freden!»
Men jeg, da de var syke, kledde jeg meg i sekk. Jeg ydmyket min sjel med faste. Og jeg ba, bøyd mot mitt eget fang.
Blås i basunen på Sion, tillys en hellig faste, kall sammen en hellig forsamling! Samle folket, hellige forsamlingen, kall sammen de eldste, samle barn og diebarn! La brudgommen gå ut fra sitt rom og bruden fra sitt kammer.
Jeg legger tvang på min kropp og holder den i trelldom, slik at jeg som har forkynt for andre, ikke selv skal bli forkastet.
Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt og sørget i mange dager. Jeg fastet og ba for Himmelens Guds ansikt.Jeg sa: «Jeg ber Deg, Herre, Himmelens Gud, Du store og fryktinngytende Gud, som holder pakten og viser miskunnhet mot dem som elsker Deg og holder Dine bud: La Ditt øre lytte og Dine øyne være åpne, så Du kan høre Din tjeners bønn, den jeg ber for Ditt ansikt, dag og natt. For Israels barn, Dine tjenere, bekjenner Israels barns synder, som vi har gjort mot Deg. Både jeg og min fars hus har syndet.
Slik gjorde han år etter år. Når hun dro opp til Herrens hus, plaget hun henne. Derfor gråt hun og ville ikke spise. Da sa hennes mann Elkana til henne: «Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Og hvorfor har du sorg i ditt hjerte? Er ikke jeg bedre for deg enn ti sønner?»
Mens de tjente Herren og fastet, sa Den Hellige Ånd: «Ta ut for Meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som Jeg har kalt dem til.»
Denne kvinnen var nå enke på omkring 84 år. Hun forlot ikke tempelet, men tjente Gud med faste og bønner natt og dag.
I brevene skrev hun disse ordene: «Utrop en faste og la Nabot få sitte i høysetet blant folket.
Mens jeg ennå talte, ba og bekjente min synd og mitt folk Israels synd og bar fram min bønn om nåde for Herren min Guds ansikt, for min Guds hellige berg,ja, mens jeg ennå talte i bønnen, se, da kom den mannen, Gabriel, ham jeg hadde sett i synet i begynnelsen. Han fløy raskt og rørte ved meg. Det var ved tiden for kveldsofferet. Han lærte meg, talte med meg og sa: «Daniel, jeg har nå kommet for å lære deg å forstå.Da du begynte med dine bønner om nåde, gikk det ut et ord, og jeg har kommet for å forklare det for deg, for du er høyt elsket. Legg merke til ordet og forstå synet:
De sørget og gråt og fastet helt til kvelden over Saul og hans sønn Jonatan, over Herrens folk og Israels hus, fordi de hadde falt for sverdet.
Alle Israels barn, hele folket, dro så opp og kom til Guds hus og gråt. De satt der for Herrens ansikt, og hele den dagen fastet de til kvelden. De bar fram brennoffer og fredsoffer for Herrens ansikt. Så spurte Israels barn Herren om råd, for Guds paktsark var der i de dager,og Pinhas, sønn av Elasar, sønn av Aron, sto for Hans ansikt i de dager. De sa: «Skal jeg dra ut til strid mot min bror Benjamins barn enda en gang, eller skal jeg la det være?» Og Herren sa: «Dra opp, for i morgen skal Jeg overgi dem i din hånd.»
Tillys en hellig faste, kall sammen en hellig forsamling! Samle de eldste og alle som bor i landet til Herren deres Guds hus, og rop til Herren. Hvilken forferdelig dag! For Herrens dag er nær. Den skal komme som en ødeleggelse fra den Allmektige.
Men de dager skal komme da brudgommen blir tatt bort fra dem. I de dager – da skal de faste.»
– for at disse purimdagene skulle bekreftes som lov på deres fastsatte tider. Det ble gjort slik jøden Mordekai og dronning Ester hadde foreskrevet, og slik de hadde bestemt for seg og sin slekt om det som angikk fastetidene og klageropene.
«Rop av full hals, hold ikke igjen! Løft din røst som en basun! Forkynn Mitt folk deres lovbrudd, og Jakobs hus deres synder! Likevel søker de Meg dag etter dag, de ønsker å få kjennskap til Mine veier, som om de var et folkeslag som har gjort rettferdighet og ikke forlatt sin Guds lover. De spør Meg om rettferdige dommer. De vil gjerne være i Guds nærhet. ‘Hvorfor har Du ikke sett at vi har fastet? Hvorfor legger Du ikke merke til at vi har plaget vår sjel?’ Men den dagen dere faster, lever dere i egen vellyst og utnytter alle deres arbeidere. Sannelig, dere faster i strid og trette, mens dere slår med neven i ondskap. Dere kan ikke faste slik dere gjør i dag og tro at deres røst skal høres i Det høye. Er dette en faste Jeg har valgt, en dag da et menneske plager sin sjel, det å bøye sitt hode som et sivaks, og å bre ut sekkestrie og aske. Kaller du det en faste og en dag som er til behag for Herren? Er ikke dette den faste Jeg har innsatt: Å løse ugudelighetens bånd, å sette fri fra åkets tvang, å slippe den undertrykte fri og bryte hvert et åk? Er det ikke dette å dele ditt brød med den som sulter, og du leder de omflakkende fattige til ditt hus. Når du ser den nakne, gir du ham klær. Du trekker deg ikke unna dem som er av dine egne. Da skal ditt lys bryte fram som morgensolen, din legedom komme snart og din rettferdighet gå foran ditt ansikt. Herrens herlighet skal følge etter deg. Da skal du påkalle, og Herren skal svare. Du skal rope, og Han vil svare: ‘Her er Jeg.’ Hvis du tar åket bort fra din midte, slutter å spotte og å tale ondt,
Da ble Jesus av Ånden ledet ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Da Han hadde fastet i 40 dager og 40 netter, ble Han til slutt sulten.Da kom fristeren til Ham og sa: «Hvis Du er Guds Sønn, da si at disse steinene skal bli til brød.» Men Han svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert Ord som går ut av Guds munn.»
hvis da Mitt folk, som er kalt med Mitt navn, ydmyker seg, ber og søker Mitt ansikt og vender om fra sin onde ferd, da skal Jeg høre fra Himmelen og tilgi deres synd og lege deres land.
Da det nærmet seg daggry, ba Paulus dem innstendig om å spise. Han sa: «I dag er det den fjortende dagen dere har ventet og levd uten mat; dere har jo ikke spist noen ting.Derfor ber jeg dere om å spise, for det er til deres egen redning. For ikke et hår skal falle av hodet på noen av dere.»
Så ble det hentet en stein og lagt over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sin egen signetring og med signetringene til stormennene sine, så det som var bestemt for Daniel, ikke kunne forandres. Deretter gikk kongen til slottet og fastet hele natten. Ingen kvinner ble ført inn til ham. Han mistet også søvnen. Tidlig om morgenen, ved daggry, sto kongen opp og gikk straks til løvehulen.
«Kan brudgommens venner sørge så lenge brudgommen er hos dem?» svarte Jesus. «Men dager skal komme da brudgommen vil bli tatt fra dem, da skal de faste.
Jeg er blitt en fremmed for mine brødre og en ukjent for min mors barn. For nidkjærhet for Ditt hus har fortært meg, og spotten fra dem som spotter Deg, har falt på meg.
I det femte regjeringsåret til Jojakim, Josjias sønn, kongen av Juda, i den niende måneden, skjedde det at de utropte en faste for Herrens ansikt for hele folket i Jerusalem og for hele folket som kom til Jerusalem fra byene i Juda.
Ordet rammet også Ninives konge. Da reiste han seg fra tronen, la av seg kappen, dekket seg med sekkestrie og satte seg i støvet.Han lot dette bli bekjentgjort i Ninive: Dette er kongens og hans stormenns befaling: Ikke noe menneske eller dyr, storfe eller småfe, må smake mat. La dem ikke ete mat eller drikke vann. Både menneske og dyr skal dekkes med sekkestrie. De skal rope til Gud av all kraft. De skal vende om, hver og én fra sin onde ferd og fra volden som henger ved deres hender.Hvem vet? Gud kunne vende om og angre, ja, vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke skal gå fortapt.
Så sto Esra opp fra plassen foran Guds hus og gikk inn i kammeret til Johanan, Eljasjibs sønn. Da han kom dit, verken spiste han brød eller drakk vann, for han sørget over de bortførtes troløshet.
Så tok de beina deres og begravde dem under tamarisktreet i Jabesj. Deretter fastet de i sju dager.
På den tjuefjerde dagen i denne måneden samlet Israels barn seg for å holde faste, kledd i sekk og med jord strødd over seg.De som var av Israels slekt, skilte seg ut fra alle som hørte til hedningfolk. De sto fram og bekjente sine synder og sine fedres misgjerninger. Så ble de stående der de hadde sin plass, og de leste i Herren sin Guds Lovbok en fjerdedel av dagen. Den neste fjerdedelen bekjente de og tilba Herren sin Gud.
i utmattelse og strev, ofte i søvnløshet, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet.
Da jeg hadde gått opp på fjellet for å ta imot steintavlene, tavlene med pakten som Herren hadde sluttet med dere, ble jeg på fjellet i 40 dager og 40 netter, uten å spise brød eller drikke vann.
Alle Israels barn, hele folket, dro så opp og kom til Guds hus og gråt. De satt der for Herrens ansikt, og hele den dagen fastet de til kvelden. De bar fram brennoffer og fredsoffer for Herrens ansikt. Så spurte Israels barn Herren om råd, for Guds paktsark var der i de dager,
Den dagen kom Israels menn i stor nød, for Saul hadde tatt folket i ed og sagt: «Forbannet er den mann som spiser noe før kvelden, før jeg har tatt hevn over fiendene mine.» Derfor var det ingen av folket som smakte mat.
Når dere faster, så vær ikke som hyklerne, som faster med et trist ansikt. For de fordreier ansiktet sitt, for å vise menneskene at de faster. Sannelig sier Jeg dere: De har allerede fått sin lønn.
Jeg spiste ikke godt brød, verken kjøtt eller vin kom i min munn. Jeg salvet meg heller ikke før tre hele uker var gått.
Men Du, Herre Gud, ta Deg av meg for Ditt navns skyld! Utfri meg, for Du er god og trofast.For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er gjennomboret i mitt indre.Jeg blir borte som skyggen når den blir lang. Jeg blir ristet av som en gresshoppe. Mine knær er matte av faste, og min kropp har mistet sin kraft av mangel på næring.
Så ropte jeg ut en faste der ved Ahavaelven, så vi kunne ydmyke oss for vår Guds ansikt. Vi skulle søke Ham, så vi kunne få den rette veien for oss og våre små og alt det vi eide.
Både menneske og dyr skal dekkes med sekkestrie. De skal rope til Gud av all kraft. De skal vende om, hver og én fra sin onde ferd og fra volden som henger ved deres hender.
Så gikk Moses midt inn i skyen og opp på fjellet. Moses var på fjellet i 40 dager og 40 netter.
Deretter kom Johannes’ disipler til Ham og sa: «Hvorfor faster vi og fariseerne så ofte, men disiplene Dine faster ikke?» «Kan brudgommens venner sørge så lenge brudgommen er hos dem?» svarte Jesus. «Men dager skal komme da brudgommen vil bli tatt fra dem, da skal de faste. Ingen setter et stykke nytt, ukrympet tøy på et gammelt klesplagg. For tøylappen vil rive i stykker plagget, og riften blir bare verre. En fyller heller ikke ny vin i gamle skinnsekker, ellers vil skinnsekkene sprekke, vinen vil bli sølt bort, og skinnsekkene blir ødelagt. Men en fyller ny vin i nye skinnsekker, slik at begge deler blir bevart.»
I hver provins hvor kongens ord og lov nådde fram, ble det stor sorg blant jødene, med faste, gråt og klage. Mange la seg ned i sekk og aske.
Josjafat ble redd og vendte sitt ansikt til å søke Herren. Han ropte ut en faste over hele Juda.
Er ikke dette den faste Jeg har innsatt: Å løse ugudelighetens bånd, å sette fri fra åkets tvang, å slippe den undertrykte fri og bryte hvert et åk? Er det ikke dette å dele ditt brød med den som sulter, og du leder de omflakkende fattige til ditt hus. Når du ser den nakne, gir du ham klær. Du trekker deg ikke unna dem som er av dine egne. Da skal ditt lys bryte fram som morgensolen, din legedom komme snart og din rettferdighet gå foran ditt ansikt. Herrens herlighet skal følge etter deg. Da skal du påkalle, og Herren skal svare. Du skal rope, og Han vil svare: ‘Her er Jeg.’ Hvis du tar åket bort fra din midte, slutter å spotte og å tale ondt, hvis du åpner din sjel for den sultne og metter den svake sjel, da skal ditt lys gå opp i mørket, og din natt skal bli som høylys dag.Herren skal alltid lede deg. På tørre steder skal Han mette din sjel og styrke dine bein. Du skal bli som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter.Dine etterkommere skal bygge opp igjen de gamle, ødelagte steder. Du skal reise opp igjen de grunnvoller som har tilhørt slekt etter slekt. Du skal kalles den som setter bruddet i stand, og bygger veiene opp igjen så det blir mulig å bo der.
Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt og sørget i mange dager. Jeg fastet og ba for Himmelens Guds ansikt.Jeg sa: «Jeg ber Deg, Herre, Himmelens Gud, Du store og fryktinngytende Gud, som holder pakten og viser miskunnhet mot dem som elsker Deg og holder Dine bud: La Ditt øre lytte og Dine øyne være åpne, så Du kan høre Din tjeners bønn, den jeg ber for Ditt ansikt, dag og natt. For Israels barn, Dine tjenere, bekjenner Israels barns synder, som vi har gjort mot Deg. Både jeg og min fars hus har syndet. Vi har handlet ondt mot Deg og har ikke holdt budene, forskriftene og lovene som Du befalte Din tjener Moses. Jeg ber Deg: Husk det ordet Du ga Din tjener Moses: ‘Hvis dere er troløse, skal Jeg spre dere blant folkene. Men dersom dere vender om til Meg, holder Mine bud og gjør etter dem, da skal Jeg – selv om noen av dere ble drevet bort til den fjerneste randen av himmelen – samle dem derfra og føre dem til det sted Jeg har valgt ut til bolig for Mitt navn.’ Dette er Dine tjenere og Ditt folk, som Du har forløst ved Din store kraft og med Din sterke hånd. Herre, jeg ber Deg, la Ditt øre høre Din tjeners bønn og bønnene fra Dine tjenere som har sin lyst i å frykte Ditt navn. La Din tjener ha framgang i dag, jeg ber Deg, og gi velvilje hos denne mannen. For jeg var kongens munnskjenk.
«Jeg ber deg prøve med dine tjenere i ti dager. La dem gi oss grønnsaker å spise og vann å drikke.
Så samlet de seg i Mispa. De dro opp vann og øste det ut for Herrens ansikt. Den dagen fastet de, og der sa de: «Vi har syndet mot Herren.» Og Samuel dømte Israels barn i Mispa. Da filisterne hørte at Israels barn hadde samlet seg i Mispa, dro deres ledere opp mot Israel. Da Israels barn hørte det, ble de redde for filisterne.Da sa Israels barn til Samuel: «Hold ikke opp med å rope til Herren vår Gud for oss, så Han kan frelse oss fra filisternes hånd.»
Ved tiden for kveldsofferet sto jeg opp fra min faste, og med flerret kappe og kjortel falt jeg på mine knær og rakte hendene ut for Herren min Gud.
Da sa Kornelius: «For fire dager siden fastet jeg, fram til denne timen. Og ved den niende time ba jeg i mitt hus. Og se, en mann sto foran meg i skinnende klær.
Men Guds mann sa til kongen: «Om du ga meg halvparten av ditt hus, ville jeg ikke gå inn med deg. Jeg vil ikke spise brød eller drikke vann på dette stedet. For jeg fikk dette budet ved Herrens Ord, og det ble sagt: ‘Du skal ikke spise brød og ikke drikke vann eller vende tilbake den samme veien som du kom.’»
Så sa han: «Frykt ikke, Daniel, for fra den første dagen du overga ditt hjerte til å forstå og til å ydmyke deg for din Guds ansikt, er dine ord blitt hørt. Jeg har kommet på grunn av dine ord.Men fyrsten over Persias kongerike sto meg imot i 21 dager. Men se, Mikael, en av de fremste fyrstene, kom for å hjelpe meg, for jeg var blitt igjen der alene med Persias konger.
Til sangmesteren. En læresalme av Korahs sønner. Som hjorten stønner etter rennende vann, slik lengter min sjel etter Deg, Gud.
Jeg samlet dem ved elven som renner ut til Ahava, og vi slo leir der i tre dager. Jeg så etter blant folket og prestene, men fant ingen av Levis sønner der. Så sendte jeg bud på Elieser, Ariel, Sjemaja, Elnatan, Jarib, Elnatan, Natan, Sakarja og Mesjullam, som var overhoder, men også på Jojarib og Elnatan. De var menn med innsikt. Jeg ga dem en befaling til Iddo, overhodet på stedet Kasifja, og de ordene de skulle tale til Iddo og hans brødre, tempeltjenerne på stedet Kasifja, la jeg i munnen på dem, så de skulle sende tjenere til oss for vår Guds hus. Fordi vår Guds gode hånd hvilte over oss, kom de med en mann som var forstandig. Han var en av sønnene til Makli, sønn av Levi, sønn av Israel, nemlig Sjerebja. Sammen med ham var hans sønner og brødre, 18 menn. Det var også Hasjabja, og sammen med ham Jesaja av Meraris sønner, hans brødre og deres sønner, 20 menn.Videre var det tempeltjenerne som David og høvdingene hadde utnevnt til tjenesten for levittene, 220. Alle sammen var utvalgt ved navn.Så ropte jeg ut en faste der ved Ahavaelven, så vi kunne ydmyke oss for vår Guds ansikt. Vi skulle søke Ham, så vi kunne få den rette veien for oss og våre små og alt det vi eide. For jeg skammet meg over å be kongen om en styrke av soldater og ryttere for å hjelpe oss mot fienden på veien. For vi hadde talt til kongen og sagt: «Vår Guds hånd er over alle disse som søker Ham, for at det skal gå dem godt. Men Hans makt og Hans vrede er over alle dem som forlater Ham.» Så fastet vi og ba vår Gud inderlig om dette, og Han svarte på våre bønner.
Da ble Jesus av Ånden ledet ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Da Han hadde fastet i 40 dager og 40 netter, ble Han til slutt sulten.Da kom fristeren til Ham og sa: «Hvis Du er Guds Sønn, da si at disse steinene skal bli til brød.» Men Han svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert Ord som går ut av Guds munn.» Da tok djevelen Ham med opp til Den hellige by, stilte Ham på tempelets tindeog sa til Ham: «Hvis Du er Guds Sønn, så kast Deg ned! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og: På sine hender skal de bære deg, så du ikke støter din fot mot noen stein.» Jesus svarte ham: «Det står også skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud.» Igjen tok djevelen Ham med opp på et meget høyt fjell, viste Ham alle verdens riker og deres herlighet, og sa til Ham: «Alt dette vil jeg gi Deg hvis Du vil falle ned og tilbe meg.»Da sa Jesus: «Forsvinn, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og Ham alene skal du tjene.» Da forlot djevelen Ham, og se, engler kom og tjente Ham.
Så spurte de Ham: «Hvorfor faster og ber Johannes’ disipler så ofte, i likhet med fariseernes disipler, mens Dine både spiser og drikker?» Han sa til dem: «Kan dere få brudgommens venner til å faste så lenge brudgommen er hos dem? Men de dager skal komme da brudgommen blir tatt bort fra dem. I de dager – da skal de faste.»
Så spurte Israels barn Herren om råd, for Guds paktsark var der i de dager,og Pinhas, sønn av Elasar, sønn av Aron, sto for Hans ansikt i de dager. De sa: «Skal jeg dra ut til strid mot min bror Benjamins barn enda en gang, eller skal jeg la det være?» Og Herren sa: «Dra opp, for i morgen skal Jeg overgi dem i din hånd.»
Det var i det første regjeringsåret til Dareios’, Ahasverus’ sønn, han som var av medernes slekt og som var gjort til konge over kaldeernes kongerike. I det første året av hans regjeringstid forsto jeg, Daniel, ved hjelp av bøkene, tallet på hvor mange år som det ifølge Herrens Ord til Jeremia skulle gå etter at Jerusalem ble lagt i ruiner. Det var 70 år. Da vendte jeg ansiktet mot Herren Gud for å søke Ham i faste med bønnerop og bønn om nåde. Jeg var kledd i sekkestrie og aske.
Deretter gikk Natan hjem til sitt hus. Herren slo barnet som Urias kone fødte til David, og barnet ble sykt. Derfor bønnfalt David Gud for barnet, og David fastet og gikk inn og la seg på jorden hele natten. Da sto de eldste i huset opp og gikk inn til ham for å få ham opp fra jorden. Men han ville ikke, og han spiste heller ikke sammen med dem.På den sjuende dagen skjedde det: Barnet døde. Davids tjenere fryktet for å fortelle ham at barnet var dødt. For de sa: «Sannelig, mens barnet var i live, talte vi til ham, men han ville ikke høre på oss. Hvordan kan vi fortelle ham at barnet er dødt? Han kan komme til å gjøre noe ondt.»Da David så at tjenerne hans hvisket, skjønte David at barnet var dødt. Derfor sa David til tjenerne sine: «Er barnet dødt?» De sa: «Han er død.»Da sto David opp fra jorden, vasket seg og salvet seg og skiftet klær. Og han gikk inn i Herrens hus og tilba. Så gikk han til sitt eget hus. Da han ba om det, satte de fram mat for ham, og han spiste.Da sa tjenerne hans til ham: «Hva er det du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens han var i live, men da barnet døde, sto du opp og spiste.»Han sa: «Så lenge barnet var i live, fastet jeg og gråt. For jeg sa: Hvem vet om Herren vil være nådig mot meg, så barnet kan leve? Men nå er han død. Hvorfor skulle jeg da faste? Kan jeg hente ham tilbake igjen? Jeg skal gå til ham, men han skal ikke vende tilbake til meg.»
Bind opp om dere og klag, dere prester! Klag, dere som gjør tjeneste ved alteret! Kom, sitt hele natten i sekkestrie, dere som gjør tjeneste for min Gud. For grødeofferet og drikkofferet er holdt tilbake fra deres Guds hus. Tillys en hellig faste, kall sammen en hellig forsamling! Samle de eldste og alle som bor i landet til Herren deres Guds hus, og rop til Herren.
Jeg sa: «Jeg ber Deg, Herre, Himmelens Gud, Du store og fryktinngytende Gud, som holder pakten og viser miskunnhet mot dem som elsker Deg og holder Dine bud: La Ditt øre lytte og Dine øyne være åpne, så Du kan høre Din tjeners bønn, den jeg ber for Ditt ansikt, dag og natt. For Israels barn, Dine tjenere, bekjenner Israels barns synder, som vi har gjort mot Deg. Både jeg og min fars hus har syndet. Vi har handlet ondt mot Deg og har ikke holdt budene, forskriftene og lovene som Du befalte Din tjener Moses. Jeg ber Deg: Husk det ordet Du ga Din tjener Moses: ‘Hvis dere er troløse, skal Jeg spre dere blant folkene. Men dersom dere vender om til Meg, holder Mine bud og gjør etter dem, da skal Jeg – selv om noen av dere ble drevet bort til den fjerneste randen av himmelen – samle dem derfra og føre dem til det sted Jeg har valgt ut til bolig for Mitt navn.’ Dette er Dine tjenere og Ditt folk, som Du har forløst ved Din store kraft og med Din sterke hånd. Herre, jeg ber Deg, la Ditt øre høre Din tjeners bønn og bønnene fra Dine tjenere som har sin lyst i å frykte Ditt navn. La Din tjener ha framgang i dag, jeg ber Deg, og gi velvilje hos denne mannen. For jeg var kongens munnskjenk.
For nidkjærhet for Ditt hus har fortært meg, og spotten fra dem som spotter Deg, har falt på meg. Da jeg gråt og tuktet min sjel med faste, førte det til at de spottet meg.
hvis du åpner din sjel for den sultne og metter den svake sjel, da skal ditt lys gå opp i mørket, og din natt skal bli som høylys dag.Herren skal alltid lede deg. På tørre steder skal Han mette din sjel og styrke dine bein. Du skal bli som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter.
Men Daniel satte seg fore i sitt hjerte at han ikke ville gjøre seg uren med den delen han fikk av kongens lekre retter, eller med den vinen kongen drakk. Derfor ba han herren over hoffmennene om å få slippe å gjøre seg uren. Gud hadde gitt Daniel velvilje og gunst hos den øverste hoffmannen. Den øverste hoffmannen sa til Daniel: «Jeg frykter for min herre, kongen, som har fastsatt hva dere skal ha til mat og drikke. Hva om han skulle legge merke til at dere ikke ser så godt ut som de unge mennene på deres alder? Da ville ansvaret overfor kongen falle på mitt hode.» Da sa Daniel til forvalteren som den øverste hoffmann hadde satt over Daniel, Hananja, Misjael og Asarja: «Jeg ber deg prøve med dine tjenere i ti dager. La dem gi oss grønnsaker å spise og vann å drikke.Så kan det så undersøkes hvordan vi ser ut og hvordan de andre unge mennene ser ut, de som spiser sin del av kongens lekre retter. Ut fra det du da ser, kan du handle med dine tjenere.»Så hørte han på dem i denne saken og prøvde dem i ti dager.Da de ti dagene var gått, så de bedre ut og var i bedre form enn alle de unge mennene som spiste sin del av kongens lekre retter.Derfor tok forvalteren bort deres del av de lekre rettene og av vinen de skulle drikke, og ga dem grønnsaker.
Men når du ber, gå inn i ditt bønnerom! Og når du har lukket døren, skal du be til din Far som er i det skjulte. Din Far som ser i det skjulte, skal belønne deg åpenlyst .
Jeg samlet dem ved elven som renner ut til Ahava, og vi slo leir der i tre dager. Jeg så etter blant folket og prestene, men fant ingen av Levis sønner der.
Da sa David til presten Abjatar, Ahimeleks sønn: «Kom hit til meg med efoden!» Og Abjatar kom med efoden til David. Så spurte David Herren om råd og sa: «Skal jeg sette etter denne flokken som har vært og plyndret? Skal jeg innhente dem?» Og Han svarte ham: «Sett etter dem, for du skal sannelig innhente dem og berge alt de har tatt.»
En salme av David da han var i Judaørkenen. Gud, Du er min Gud. Tidlig om morgenen vil jeg søke Deg. Etter Deg tørster min sjel. Mitt legeme tæres av lengsel etter Deg i et land med tørke og tørst, hvor det ikke er vann. Derfor har jeg sett opp til Deg i helligdommen, for å få se Din kraft og Din herlighet. Fordi Din miskunnhet er bedre enn liv, skal mine lepper prise Deg. Slik vil jeg love Deg så lenge jeg lever. I Ditt navn vil jeg løfte mine hender.
Da ba han til Herren: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg ennå var i mitt hjemland? Derfor flyktet jeg den gangen til Tarsis. For jeg vet at Du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, En som angrer det onde.
Herrens Engel slår leir rundt omkring dem som frykter Ham, og Han frir dem ut. Smak og se at Herren er god! Salig er den mann som tar sin tilflukt til Ham. Frykt Herren, dere Hans hellige! Hos dem som frykter Ham, er det ingen mangel.
Må menneskene prise Herren for Hans trofasthet og for Hans underfulle gjerninger mot menneskenes barn! For Han metter den tørstende sjel, og den sultne sjel fyller Han med det gode.
Nå var det en profetinne der, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var i en langt framskreden alder, og etter sin jomfrustand hadde hun levd sju år med sin ektemann.Denne kvinnen var nå enke på omkring 84 år. Hun forlot ikke tempelet, men tjente Gud med faste og bønner natt og dag.
Han sa til dem: «Dere kan gå bort og spise det fete og drikke det søte, men send også retter til dem som det ikke er gjort noen ting i stand for. For denne dagen er helliget vår Herre. Sørg ikke, for gleden i Herren er deres styrke.»
Da skal Herren bli nidkjær for sitt land, og Han skal spare sitt folk. Herren skal svare og si til sitt folk: «Se, Jeg skal sende dere korn og most og olje, og dere skal bli mettet. Aldri mer skal Jeg gjøre dere til spott blant folkeslagene.
Mordekai skrev ned alt dette som hadde skjedd, og sendte brev til alle jødene som var i alle provinsene til kong Ahasverus, både nær og fjern.Der sto det at de seg imellom måtte vedta at de skulle feire den fjortende dagen og den femtende dagen i måneden adar hvert år,fordi dette var de dagene da jødene fikk ro for sine fiender, og fordi det var i den måneden sorgen ble vendt til glede for dem, og sørgetiden ble til høytid. De skulle gjøre disse dagene til dager med fest og glede, og de skulle sende festgaver til hverandre og gaver til de fattige.
I menigheten i Antiokia var det profeter og lærere: Barnabas, Simeon, som ble kalt Niger, Lukius fra Kyréne, Manaen, som var blitt oppfostret sammen med fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus. Mens de tjente Herren og fastet, sa Den Hellige Ånd: «Ta ut for Meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som Jeg har kalt dem til.» Etter å ha fastet, bedt og lagt hendene på dem, sendte de dem av sted.
Hvis du vender din fot bort fra sabbaten, og ikke gjør som du selv vil på Min hellige dag, men du kaller sabbaten en stor glede, Herrens hellige dag for ærefull. Hvis du vil ære den, og ikke følger dine egne veier, eller gjør det som er etter ditt eget behag, og ikke taler dine tomme ord, da skal du ha stor glede i Herren. Jeg skal la deg ri på høydene i landet og mette deg med din far Jakobs arv. Herrens munn har talt.»
Etter dette skjedde det at folketi Moab, sammen med folket i Ammon og noen fra ammonittene, kom for å stride mot Josjafat. Så kom det noen til Josjafat og sa: «Det kommer en stor mengde mot deg fra den andre siden av sjøen, fra Aram. De er i Haseson-Tamar», som er En-Gedi. Josjafat ble redd og vendte sitt ansikt til å søke Herren. Han ropte ut en faste over hele Juda. Så samlet Juda seg for å be om hjelp fra Herren. Fra alle byene i Juda kom de for å søke Herren. Da sto Josjafat fram i forsamlingen fra Juda og Jerusalem, i Herrens hus, rett foran den nye forgården,og sa: «Herre, våre fedres Gud, er ikke Du Gud i Himmelen, som hersker over kongedømmene til alle folkeslagene? I Din hånd er kraft og makt, så ingen er i stand til å stå imot Deg. Er ikke Du vår Gud, som drev dem som bodde i dette landet, bort fra Ditt folk Israels ansikt, og ga det til din venn Abrahams slekt for all tid? De bosatte seg der, og der har de bygd Deg en helligdom for Ditt navn. De har sagt:‘Hvis noe ondt kommer over oss, sverd, straffedom, pest eller hungersnød, skal vi stå foran dette huset og for Ditt ansikt, for Ditt navn bor i dette huset, og vi skal rope til Deg i vår trengsel, og Du skal høre og frelse.’ Se nå, her er folket fra Ammon, Moab og Se’irfjellet, dem Du ikke ville la Israel gå imot da de kom ut av landet Egypt. I stedet vendte de seg bort fra dem og utryddet dem ikke. Se, her er de og belønner oss med å komme hit for å drive oss ut fra Din eiendom, den Du har gitt oss til arv. Vår Gud, skal Du ikke dømme dem? For vi har ingen kraft til å stå imot denne store hæren som kommer mot oss, og vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er vendt mot Deg.»Hele Juda ble stående for Herrens ansikt, også deres små barn, deres koner og deres sønner.Midt i forsamlingen kom da Herrens Ånd over Jahasiel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Je’iel, sønn av Mattanja, en levitt av Asafs sønner. Han talte: «Hør nøye etter, hele Juda og dere som bor i Jerusalem, og du, kong Josjafat! Så sier Herren til dere: ‘Frykt ikke og bli ikke forferdet på grunn av denne store hæren, for dette er ikke deres strid, men Guds. I morgen skal dere gå ned mot dem. For se, de skal dra oppover stigningen ved Hassis, og dere skal finne dem ved enden av bekken foran Jeruelødemarken. Men det er ikke opp til dere å føre denne striden. Dere skal bare stille dere opp, stå stille og se Herrens frelse som er med dere. Å, Juda og Jerusalem!’ Frykt ikke og bli ikke forskrekket. I morgen skal dere gå ut rett foran dem, for Herren er med dere.» Josjafat bøyde hodet med ansiktet mot jorden, og hele Juda og de som bodde i Jerusalem, bøyde seg for Herrens ansikt og tilba Herren. Levittene av kehatittenes barn og korahittenes barn sto da fram for å love Herren Israels Gud med høy og kraftig røst.Så sto de tidlig opp neste morgen og gikk ut i Tekoaørkenen. Da de dro ut, sto Josjafat fram og sa: «Hør på meg, Juda og dere som bor i Jerusalem: Tro på Herren deres Gud, så skal dere være trygge. Tro på Hans profeter, så skal dere ha framgang.»Da han hadde rådført seg med folket, utnevnte han dem som skulle synge for Herren, og dem som skulle love Hellighetens skjønnhet mens de gikk ut foran hæren. De sa: «Pris Herren, for Hans miskunnhet varer evig.» Da de begynte å synge og love, satte Herren ut et bakhold mot folket fra Ammon, Moab og Se’irfjellet, dem som var kommet imot Juda. Og de ble slått. For folket fra Ammon og Moab sto opp mot dem som bodde ved Se’irfjellet, og slo dem ned og utryddet dem fullstendig. Da de hadde gjort ende på dem som bodde ved Se’ir, satte de i gang med å utrydde hverandre. Da Juda kom til stedet med utsikt over ørkenen, så de i retning av folkemengden. Og se, der lå de døde kroppene deres, falne på jorden. Ingen hadde sluppet unna.Da Josjafat og folket hans kom dit for å ta med seg byttet, fant de en stor mengde verdifulle gjenstander blant de døde. Der var det også kostbare smykker som de tok til seg selv, mye mer enn de kunne bære med seg. I tre dager samlet de på byttet fordi det var så mye.På den fjerde dagen samlet de seg i Lovprisningsdalen, for der lovpriste de Herren. Derfor ble dette stedet kalt Lovprisningsdalen, som det heter til denne dag.Så vendte de tilbake, hver mann av Juda og Jerusalem, med Josjafat som sitt overhode, for å dra til Jerusalem med glede. For Herren hadde latt dem glede seg over sine fiender. Så kom de til Jerusalem med harper, lyrer og trompeter, og de kom til Herrens hus.Frykt for Gud kom over alle kongerikene i disse landene da de hørte at Herren hadde stridd mot Israels fiender.Deretter var det ro i Josjafats kongedømme, for hans Gud ga ham ro på alle kanter.
Da sa Daniel til forvalteren som den øverste hoffmann hadde satt over Daniel, Hananja, Misjael og Asarja: «Jeg ber deg prøve med dine tjenere i ti dager. La dem gi oss grønnsaker å spise og vann å drikke.
Men da Ahab hørte disse ordene, flerret han klærne sine og tok sekkestrie rundt kroppen. Han fastet og lå i sekkestrie, og han gikk stille omkring.
Så brøt Israels barn opp og dro opp til Guds hus for å spørre Gud om råd. De sa: «Hvem av oss skal først dra opp til strid mot Benjamins barn?» Herren sa: «Juda først!» Så brøt Israels barn opp om morgenen og dro til felts mot Gibea.Israels menn dro ut for å stride mot Benjamin, og Israels menn sluttet rekkene for å stride mot dem ved Gibea.Så kom Benjamins barn ut av Gibea, og den dagen ødela de 22 000 menn av Israel.Hæren, Israels menn, tok mot til seg og på ny sluttet de rekkene til strid der de hadde sluttet rekkene den første dagen.Så dro Israels barn opp og gråt for Herrens ansikt til om kvelden, og de spurte Herren om råd og sa: «Skal jeg igjen rykke fram til strid mot min bror Benjamins barn?» Og Herren sa: «Dra opp mot ham!»Da rykket Israels barn fram mot Benjamins barn den andre dagen.Og Benjamin dro ut og rykket fram mot dem fra Gibea den andre dagen, og på slagmarken ødela de 18 000 til av Israels barn. Alle disse kunne trekke sverdet.Alle Israels barn, hele folket, dro så opp og kom til Guds hus og gråt. De satt der for Herrens ansikt, og hele den dagen fastet de til kvelden. De bar fram brennoffer og fredsoffer for Herrens ansikt.
Da Han hadde fastet i 40 dager og 40 netter, ble Han til slutt sulten.Da kom fristeren til Ham og sa: «Hvis Du er Guds Sønn, da si at disse steinene skal bli til brød.» Men Han svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert Ord som går ut av Guds munn.»
Da skal du påkalle, og Herren skal svare. Du skal rope, og Han vil svare: ‘Her er Jeg.’ Hvis du tar åket bort fra din midte, slutter å spotte og å tale ondt, hvis du åpner din sjel for den sultne og metter den svake sjel, da skal ditt lys gå opp i mørket, og din natt skal bli som høylys dag.
Tillys en hellig faste, kall sammen en hellig forsamling! Samle de eldste og alle som bor i landet til Herren deres Guds hus, og rop til Herren. Hvilken forferdelig dag! For Herrens dag er nær. Den skal komme som en ødeleggelse fra den Allmektige. Er ikke maten revet bort fra våre øyne, glede og fryd fra vår Guds hus?
Han lot dette bli bekjentgjort i Ninive: Dette er kongens og hans stormenns befaling: Ikke noe menneske eller dyr, storfe eller småfe, må smake mat. La dem ikke ete mat eller drikke vann. Både menneske og dyr skal dekkes med sekkestrie. De skal rope til Gud av all kraft. De skal vende om, hver og én fra sin onde ferd og fra volden som henger ved deres hender.Hvem vet? Gud kunne vende om og angre, ja, vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke skal gå fortapt. Da Gud så deres gjerninger, at de vendte om fra sin onde ferd, da angret Gud den ulykken Han hadde sagt Han ville føre over dem, og Han gjorde det ikke.
Så ble de stående der de hadde sin plass, og de leste i Herren sin Guds Lovbok en fjerdedel av dagen. Den neste fjerdedelen bekjente de og tilba Herren sin Gud.
Deretter gikk Natan hjem til sitt hus. Herren slo barnet som Urias kone fødte til David, og barnet ble sykt. Derfor bønnfalt David Gud for barnet, og David fastet og gikk inn og la seg på jorden hele natten.
Så ble det hentet en stein og lagt over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sin egen signetring og med signetringene til stormennene sine, så det som var bestemt for Daniel, ikke kunne forandres. Deretter gikk kongen til slottet og fastet hele natten. Ingen kvinner ble ført inn til ham. Han mistet også søvnen. Tidlig om morgenen, ved daggry, sto kongen opp og gikk straks til løvehulen. Da han nærmet seg hulen, ropte han til Daniel med lidelse i stemmen. Kongen talte og sa til Daniel: «Daniel, du Den Levende Guds tjener, har din Gud, Ham du stadig tjener, kunnet frelse deg fra løvene?» Da svarte Daniel kongen: «Kongen leve evig! Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har skadet meg, fordi jeg ble funnet uskyldig i Hans øyne. Heller ikke mot deg har jeg gjort noe galt, konge.» Da gledet kongen seg meget over ham, og han befalte at de skulle ta Daniel opp fra hulen. Så ble Daniel hentet opp fra hulen, og det ble ikke funnet noen skade på ham, fordi han hadde trodd på sin Gud.
Der ble Han fristet av djevelen i 40 dager. I de dagene spiste Han ingenting, og etterpå, da de dagene var over, ble Han sulten.
Straks var det som om skjell falt fra øynene hans, og han fikk synet tilbake med det samme. Og han sto opp og ble døpt,fikk mat og ble styrket. Så ble Saulus noen dager hos disiplene i Damaskus.
Så sto Esra opp fra plassen foran Guds hus og gikk inn i kammeret til Johanan, Eljasjibs sønn. Da han kom dit, verken spiste han brød eller drakk vann, for han sørget over de bortførtes troløshet. De sendte bud ut over hele Juda og Jerusalem til alle de bortførtes barn at de skulle samle seg i Jerusalem, og at hver den som ikke kom innen tre dager, etter befalingen fra lederne og de eldste, ville få hele eiendommen sin beslaglagt. Selv ville han bli utestengt fra forsamlingen av dem som hadde vært bortført.
«Men selv nå», sier Herren, «vend om til Meg av hele deres hjerte, med faste, gråt og klage.»
I det tredje regjeringsåret til Kyros, Persias konge, ble et ord åpenbart for Daniel, han som var kalt Beltsasar. Ordet er sant, og det taler om en stor krig. Han forsto ordet, og han fikk forstand på synet. I de dagene sørget jeg, Daniel, i tre hele uker.Jeg spiste ikke godt brød, verken kjøtt eller vin kom i min munn. Jeg salvet meg heller ikke før tre hele uker var gått.
Hver den som deltar i kappløpet, forsaker alt annet. De gjør det for å oppnå en forgjengelig krans, men vi gjør det for en uforgjengelig. Derfor løper jeg, ikke i usikkerhet. Jeg kjemper ikke som en som slår i løse luften. Jeg legger tvang på min kropp og holder den i trelldom, slik at jeg som har forkynt for andre, ikke selv skal bli forkastet.
Jeg ba til Herren min Gud og bekjente og sa: «Å Herre, Du store og fryktinngytende Gud, som holder pakten og bevarer miskunnheten mot dem som elsker Deg, og mot dem som holder Dine bud,vi har syndet og gjort ondt, vi har vært ugudelige og gjort opprør, vi har veket av fra Dine bud og Dine dommer. Vi har ikke hørt på Dine tjenere, profetene. De talte i Ditt navn til våre konger og fyrster, til våre fedre og alt folket i landet.
Så spurte de Ham: «Hvorfor faster og ber Johannes’ disipler så ofte, i likhet med fariseernes disipler, mens Dine både spiser og drikker?»