Ik bed da, dat ik ek nödig hå, nü sträng tö forfåren, en Dristigheid tö brükken, hurfoar ik hölden ud, tögen Sommen, welk üs diärfoar hoald, dat wü na dit Flēsk wandele.
En tö di Forsamling ön dit Geminte van di Jestgeboren, welk ön Hemmel önskrewwen sen, en tö Gott, di Rigter aur alle, en tö di Geister van di volkommen Rogtfârdigen.
Min Lewsten! wü sen nü Gottes Biärner, en hat es jit ek ipenbåret uden, wat wü wis skel. Mar wü wēt, wan dit ipenbåret ud, dat wü höm lik wis skel; for wü skel höm se, alliküs hi es.