Mar hokken dit Weter drink wel, wat ik höm iiw, di skel ön Ewigheid ek törstig ud, mar dit Weter, wat ik höm iiw wel, skel ön höm en Soad me Weter ud, welk kwelt tö ön dit ewig Lewent.
Forwår, forwår, ik si ju: Hokken min Uurd hjert, en liiwt ön höm, diär mi stjürt heed, di heed dit ewig Lewent, en komt ek ön dit Gerigt, mar hi es van Doaden döörtrǟngt tö dit ewig Lewent.
Diärom, alliküs dör jen Mensk di Send ön di Warld kjemmen es, en di Doad dör di Send, sa es uk di Doad tö alle inträngt, aurdat ja sik al forsendigt hå.
For wan dör di jen Send di Doad hersket dör di Jen, sa hersket jit vulmoar di Rogtfârdigheid van Jen, nämelk Jesus Kristus bi danen, diär Gottes Gnad en Gåw aurflödig fo, tö di Rogtfârdigheid ön-t Lewent.
Wet I ek hokken I ju tö Knegten heniw om tö harkin, sin Tinstknegter sen I, en I mut höm harke, hat mai da ön Send tö di Doad, of Harkin tö di Geregtigheid wis.
For dânen, diär me di Werken na di Wet omgung, sen onder de Flök. For diär stånt skrewwen: Forflökt es Arkjen, diär ek blewt ön al di Dinge, welk ön dit Wetbok skrewwen stun, dat hi-s däd.
Mar di Forsågten, en Ünglowigen, en Gröggelken, en Murdigers, en Hurern, en Trålen, en Ofgottdiners, en alle Lögners, jar Dil skel wis ön di Pul, diär me Jöld en Swåwel brent, welk es di üder Doad.