Wan nü di Geist, diär Jesus van Doaden âpwäkt hēd, ön ju unet, da skel uk disalwige, diär Jesus van Doaden âpwäkt hēd, ju sterwelik Likhäm lewendig måke, om di wel, dat sin Geist ön ju unet.
Sen ja Kristus sin Diners? (Ik sprek tåbig) Ik sen wel moar. Ik ha moar årbed, ik hå moar Slikker fingen, ik hå åfter gefangen wessen, åft ön Doadsgefår wessen.
Ik kän en Mensk ön Kristus voar vjurtein Jåren, (of hi ön sin Likhäm wiär, dit wet ik ek; of hed hi bütten sin Likhäm wessen, dit wēt ik uk ek — Gott wēt et). Hi wad henrukt bet ön di träd Hemmel.
Eter en Ipenbåring ging ik diärâp, en besprok mi me jam aur dit Evangilje, wat ik di Heiden forkindjigt, senderlik me dânen, diär ön Agting stönd, omdat ik ek foriws löp, of löpen hed.
Mar van danen, diär wat önsen wiär, wat ja uk voarhen wessen hed, diärön kir ik mi ek. For Gott agt ek dit Önsen van di Mensken. Mar dânen, welk dit Önsen hed, hå mi nönt üders lirt.
Aristarchus, min Megefangener ön din Herr, gröt ju, en Markus, di Sedskenbiären van Barnabas, van welk Befele fingen hå. Wan hi tö ju komt, da nem höm ap.
Mar wü wēt, dat Gottes Seen kjemmen es, en hēd üs en Sen iwen, dat wü di Wårhaftig kän, en sen ön di Wårhaftig, ön sin Seen Jesus Kristus. Dös es di wårhaftig Gott, en dit ewig Lewent.
Ik Johannes, diär uk ju Brödher en Dilnemmer ön di Bedrüwwing es, en ön dit Rik, en ön di Geduld van Jesus Kristus, wiär üp dit Eilönd, wat Patmos hjit, om di wel van Gotts Urd en dit Tjügnis van Jesus Kristus.