Nemmen kjen tau Herren tine, öntweder wel hi di jen håte, en di Üder lew hå, of di jen tödön wiis, en di Üder foragte. I kjen ek Gott tine, en uk dit Wårlds Gud.
Mar wü nem üs ön Agt voar hjemmelk Skand, en gung ek me Skalkheid om, forfälske uk ek Gotts-Urd, mar wü ipenbåre di Wårheid, en bewise üs âprogtig tögen dit Geweten van alle Mensken, voar Gott.
En me allerlei gottloas Bedraieri tö Ünrogtfardigheid mung danen, welk forlesen gung, diäraur, dat ja di Lewde tö di Wårheid ek önnommen ha, om selig tö uden.
Sok Fülfattigen prasse bi ju Lewde-Miältiden van ju Gåwen sönder Fürgt, en weide sik sallew; ja sen Wolken sönder Weter, van di Windj ombidrewwen, kål, ünfrügtbår Bomer, taumal sturwen, en ütrottet.
Döt es di Ipenbåring van Jesus Kristus, welk Gott höm iwen hed, om sin Tinstknegter tö wisin, wat ön en Hast ske mut, en hi hēd-s ütdüdet, en stjürt dör sin Engel, tö sin Tinstknegt Johannes.