Mar Paulus en Barnabas sprok dristig en fri: Hat wiär nödig, dat Gottes Urd jest tö Ju spreken wåd; mar nü stöt I dit van ju, en agt ju sallew ek wert tö dit ewig Lewent; se, da wänd wat unk tö di Heiden.
Diärom mark üp Gottes Gudheid en Strängheid; di Strängheid tögen dânen, diär fälen sen; di Gudheid tögen di, wan dü bi di Gudheid blewst, üders udst dü ofkappet.
Dat ik skel Jesus Kristus sin Diner wis bi di Heiden, om Gottes Evangilje tö betinen, omdat di Heiden en Åfer ud, wat Gott wel håget, en hellig måket dör di hellig Geist.
Omdat hi ön dös Tid di Geregtigheid, diär voar hom gelt, töbed; om tö bewisin, dat hi alining rogtfardig es, en di rogtfârdig maket, diär di Glow ön Jesus hed.
Diärom mut di Rogtfârdigheid ut di Glow kom, aurdat disallew üt Gnad tödilet ud, en di Tölöwing foar di hile Ofkomst fest stånt, ek alining foar danen, diär Abrahams Glow ha, welk en Vader tö üs altermål es.
Ik si diärvan, dat er mung ju di Jen sprakt: Ik hoald-t me Paulus, di Üder, ik hoald-t me Apollo, di träd, ik hoald-t me Kefas, di viärt, ik hoald-t me Kristus.
Dat I tö di sallew Tid sönder Kristus wiär, främed van Israels Borgerskep, en främed van di Testamenten me di Tölöwing, en nin Höp hed, en wiär sönder Gott ön di Warld.