Ik si ju: Dös ging rogtfardigt diäl ön sin Hüs, man di jünđer ek. For hokken höm salw forhogert, di wel forligert ud; en hokken höm salw forligert, di wel forhogert ud.
Mar üs ja sik tögen höm âpsät en höm forspottet, skoddet hi di Kloader üt, en said tö jam: Ju Blöd kom üp ju Haud! Ik sen ünskildig; van nü of ön gung ik tö di Heiden.
For dör di Gnad, diär mi iwen es, si ik tö Ark mung, dat Nemmen sik foar moar halt, üs-t sik gebört; mar dat hi van sik halt me di rogt Måt, Ark diäreter üs Gott di Måt van di Glow ütdilet hēd.
Diärom da, min Lewsten, alliküs I altid frai harket ha, ek alining, wan ik bi ju wiär, mar uk ön di Tid, wan ik van ju wiär, skaffe dat I selig ud me Fürgt en Sjilwin.
Diär sik apsät en âphēwt aur Alles, wat Gott en Gottes Iär hjit, sa dat hi sik sät ön Gottes Tempel üs en Gott, en jewt sik diärfoar üt, dat hi Gott es.
Befele di Rikken üp dös Warld, dat ja ek stolt sen, uk ek höpe üp di ünwes Rikdom, mar üp di lewendig Gott, diär üs rikkelk jewt, om Allerlei tö geneten.
Dör ju tru Brödher Silvanus, (for diärfoar hoald ik höm) ha ik ju en litjet skrewwen, om tö formånin en tö betjügen, dat dit Gottes rogt Gnad es, diärön I stun.
Sa vul üs jü sik herrelk måket hed, en hör Wēld hed hed, sa vul skänk hör in van Kwoal en Lid; for jü sprakt ön hör Hart: Ik set üs en Könningswüf, en sen nin Inkewüf, en Sörrig skel ik går ek se.