Sin Herr said tö höm: Wel, dü best en bråw en tru Knegt, dü hēst aur Litjet tru wessen, ik wel di aur en hīl Hoppen sǟt. Kīr īn ön di Herr sin Frügged.
En hi ging en litjet voarüt, fǟl diäl üp sin Ansegt, en bödigt en sprok: Min Våder est mögelk, da let dös Kelk mi forbi gung; dag ek üs ik wel, mar sa üs-t din Wel es.
Arigt din Oog di, da smit et weg. Hat es beter foar di, dat dü man me jen Oog ön Gottes Hemmelrik īngeidst, üs dat du tau Ogen hēst, en ūdst ön-t Jöld ön di Hel smetten.
Sa bald üs di Hüswiärt âpstönđnen es, en di Düür töslöten heed, da wel I begen bütten tö stunen, en üp di Düür tö bokkin, en si: Herr, Herr, maake üüs ipen. En hi wel swaare en tö ju si: Ik kään ju ek, hur I van dan sen.
En nem ju ek di Skek eter dös Warld ön, mar forandere ju Sen dör Apniing, omdat I prowe mai, wat Gottes Wel es, wat gud es, wat höm wel håget, en volkommen es.
Epafras, ju Löndsman, en Tinstknegt van Kristus, en ringt stidigs foar ju me Bödigin, omdat I foar volkommen bestun mai, en Alles voljendige, wat Gottes Wel es.
Hi måke ju klår tö alle gud Werken, om sin Wel tö dön, hi wirke ön ju, wat höm wel haget dör Jesus Kristus; höm skel di Iär wis van Ewigheid tö Ewigheid. Amen.
Hokken aurwent, di skel mi wit Kloader bekloadet ud, en ik wel sin Nom ek ütdö ön dit Lewents Bok, en ik wel sin Nom bekän voar min Våder en voar sin Engeler.