Hat mut di Lirling nog wiis, dat hi alliksa vuul es üs sin Meister, en di Knegt alliksa vuul üs sin Herr. Hå-s die Hüsvåder Beelzebub näämt, om hur vuul moar wel-s sin Tiinsten uk sa nääm?
En al hokken Hüsing, of Brödhern, of Sestern, of Våder, of Moder, of Wüf, of Biärner, of Eker om min Nōms wel forlet, di skelt höndertfoaldig nem en dit ewige Lewent ârwe.
Mar se I voar ju sallew tö. For ja wel ju aurlöwere ön di Råd en on di Synagogen: en I skel slain ud, en I mut henfört ud voar Vögeder en Könninger om min wel, tö en Tjügnis aur jam.
Mar jer dit Alles komt, wels ju öngrip, en ju forfölge, en wels ju aurlewere ön jaar Skulen en jaar Türner, en ju voar Könninger en Stadhoalđers slippe om min Nooms wel.
Selig sen I, wan I forspottet ud aur di Nōm van Kristus; for di Geist, diär en Geist van di Herrelkheid, en di Geist van Gott es, röst üp ju. Bi jam es hi last, mar bi ju es hi priset.