Diär kam hi tö sin Lirlings en sprok tö jam: “O wel I nü slīp en rast? Betänk, di Stünd es kjemmen, dat di Mensenseen aurlöwert ūd skel ön di Sendners jår Hunden.
Diär hi jit sprok, lukke hjir, da kâm Judas, jen van di Twelf, en me höm en gurt Kär, me Swǟrter en me Kneppeln, diär van di Opperpröster en Olderlid van-t Volk stjürt wiär.
Mar Petrus kīrt sik om, en såg di Līrling fölgin, welk Jesus lew hed, diär uk bi di Någdert sik ön Jesus sin Brest lennet hed, en said hed: Herr! hokken est, diär Ju forrēd skel?
Mar Paulus swåret en said: Wat måke I, dat I skroale, en mi min Hart sa swår måke? Ik sen er redig tö, ek alining mi binj tö letten, mar uk om ön Jerusalem tö sterwin, om di Nōms wel van di Herr Jesus.