13 Diärom wåke, for I wēt nogweder Dai of Stünd, wan di Menskenseen kom wel.
Da wel di Herr van di sallew Knegt kom üp en Dai, dat hi höm ek forwagten es, en tö di Stünd, en om di Klokkenslag, diär hi nönt van wust.
Mar hi swåret en said: “Wårelk, ik si ju, ik kǟn ju ek.”
Sa wiis nü langsen rogt waaken, en bödige, dat I wert wiis mai om tö flögten voar al dös Dingen, diär kom skel, en om voar di Menskeeseen tö stunen.
Diärom wis wakker, en tänk diärom, dat ik ek âphölden ha tri Jår, Nagt en Dai, Arkjen me Toaren tö formånin.
Wåke, stun ön di Glow, wis manaftig, en wis stark.
Sa let üs nü ek slip, üs di üdern, mar let üs wåke en nügtern wis.
Mar wis dü allerwegen wakker ön alle Dingen, lid Bedrük, dö dit Werk üs en evangelisk Pröst, forrogt din Amt redelk.
En di Jend van alle Dinge es naibi kjemmen.
Wis nügtern en wåket, for ju Tögenparti, di Düwel, geid ombi üs en Löw, en brüllet en sjukt, hokken hi forslingt.
Betänk, ik kom üs en Tif. Selig es di, diär wåket, en bewåret sin Kloader, omdat hi ek nåken wandelt, en em sin Skåm ek sjogt.