En üs er nü lung diäraur streden wiär, stönd Petrus âp en sprok: I Måner, lew Brödhem, I wēt, dat Gott lung voar dös Tid mung üs mi ütwälet hēd, dat dör min Müd di Heiden dit Urd van-t Evangilje hir en liw skuld.
Mar üs ja sik tögen höm âpsät en höm forspottet, skoddet hi di Kloader üt, en said tö jam: Ju Blöd kom üp ju Haud! Ik sen ünskildig; van nü of ön gung ik tö di Heiden.
En hat kâm tö pas, dat di Våder van Publius ön di Koald en Dörgang krånk leid. Paulus ging oan tö höm, bödigt, leid di Hunden üp höm, en måket höm sünd.
Se tö, dat I höm dit ek wärne, diär sprakt. For wan dossen ek flögt sen, welk sik wärnt, üs hi üp di Ord sprok, vul mender wü, wan wü höm dit wärne, diär van Hemmel sprakt.
Hur wel wü henflögt kjen, wan wü sa en gurt Seligheid ek agt? Welk eterdat di Herr dit jest forkindjigt hed, uk tö üs kjemmen es, en befestigt van danen, welk höm hjert hå.