En da skintj dit Teken van di Menskenseen ön Hemmel. En da wel alle Mensken-Geslagten üp Warld skroale, en ja wel di Menskenseen kommen sé ön di Wolken ön Hemmel me gurt Kraft en Herligheid.
Jesus said tö höm: “Dü heest et said. Dag si ik ju: “Van nü of ön skel I di Menskenseen setten se tö di rogt Hund van Gottes Magt, en kommen sé ön di Wolken ön Hemmel.
Mar hokken sik voar mi en min Uurd skammet mung dös wanredig en sendig Geslegt, voar höm wel di Menskenseen sik uk skamme, wan hi komt ön sin Vaders Herligheid me di hellig Engeler.
Man hokken höm skammet for mi en for min Uurder, for di wel di Menskenseen höm uk skamme, wan dat hi komt ön sin, en sin Våders, en di hellig Engeler jaar Herligheid.
Diär ging di Rede üt mung di Brödhem: Dös Jünger sterrewt ek. En Jesus hed ek tö höm said, dat hi ek sterrew skuld, mar: Wan ik wel, dat hi blewt, tödat ik kom, war geid dit di ön?
Welk uk said: I Manslid van Galiläa, wat stun I hjir en lukke âp tö Hemmel? Dös Jesus, welk van ju es apnommen tö Hemmel, skel weder kom, alliküs I hå höm henfåren sen.
Da skel arkjens Werk ipenbår ud; dit Daislägt skelt âpklåre, for hat skel dör dit Jold ipenbar ud, en huns arkjens Werk es, skel dör dit Jöld ütprowet ud.
For hisallew, di Herr, wel me en Geskrig en Stem van di Opper-Engel en me di Gottes Basun djälkom van Hemmel; en dânen, diär ön Kristus stürwen sen, skel jest âpstun.
Da wis nü geduldig, min lew Brödhern! bet tö-di Herr sin Önkomst. Se, en Löndman es di köstelk Frügt forwagten; en es diärbi geduldig, tö dat hi faid di Miärens-rin en di Indjs-Rin.
En hör Biärner wel ik doad slå. En alle Geminten skel wēt, dat ik di sen, diär Njüren en Harten önder sjukt, en ik wel Arkjen van ju iw eter ju Werken.
En ik såg di Doaden, bid gurt en litj stunen voar Gott, en di Bokker wad ipenmåket, en uk en üder Bok wåd er ipenmåket, wat dit Lewents-Bok es. En di Doaden wåd rigtet eter di Skreft ön di Bokker eter jår Werken.