14 En hi trat naier, en röört di (Böör) Kest ön; en di Draiers stönđ. En hi said: Jungdrääng, ik si di, stuun âp!
En hi fatet dit Biären bi Hunđ, en said tö hör: “Talitha kumi!” Dit es aursät: “Fåmen, ik si di, stun ap!”
En diär di Herr hör saag, beäämket hi hör, en said tö hör: Skroale ek!
En di Doad kâm aurjenđ, en begent tö spreken. En hi jåw höm sin Moder.
En dit Gerügt van höm ging aur hiil Judäa, en ön alle Lönđnen trinđ om bi.
Jesus sprok tö hör: Ik sen di Âpstuning en dit Lewent. Hokken ön mi liiwt, di skel lewwe, al wan hi uk gelik sterwt.
For alliküs di Vader di Doaden âpwääkt, en maket jam lewendig; alliksa måket uk di Seen dânen lewendig, welk hi wel.
Forwår, forwår, ik si ju: Di Stünd komt, en es al nü, dat di Doaden di Stem van Gottes Seen hir skel; en danen, diär en hīr, skel lewwe.
Üs er skrewwen stånt: Ik ha di tö en Våder van vul Volken henstelt voar Gott, aurdat hi ön höm liwt, diär di Doaden lewendig måket, en räpt di Dingen, diär ek sen, alliküs dats wiär.
For wat hjemmelk van jam ske, dit es uk skandelk tö sien.