En hi ging en litjet voarüt, fǟl diäl üp sin Ansegt, en bödigt en sprok: Min Våder est mögelk, da let dös Kelk mi forbi gung; dag ek üs ik wel, mar sa üs-t din Wel es.
En üs di Dagen forlopen wiär, sät wü üs Reis fort. En ja död üs al dit Geleit me Wüf en Jungen (Biärner) üt bütten di Stad. En bi Aur fǟl wü djäl ön Knebiner en bödigt.
En üs Petrus jam al ütweget hed, fål hi diäl ön Knebiner, bödigt, en wänt sik om tö di Likhäm, en said: Tabea, stun âp! En jü måket hör Ogen ipen; en üs jü Petrus wår wåd, sǟt jü hör weder diäl.
En hi hed ön di Dågen van sin Flesk, Bödig en Fleen me gurtem Klagin en Skroalin voar di brågt, diär höm van di Doad reddige küd, en Gott hed uk diäreter hjert ön sin Ungst, wil hi höm ön Iären höld, en sik ön Gott aurjåw.