En diär hi nü naier hjårt kâm, en diälging van di Ölibârig, begent di hile Kär van sin Lirlings me Frügged Gott me gurtem Stem tö prisin aur alle magtig Dåden, diär ja sen hed.
Om jam di Ogen tö ipenen, dat ja van di Junkens tö dit Lägt, van Satans Gewalt tö Gott sik bekir, omdat ja dör di Glow ön mi Foriwing foar jår Send fo mai, en dit Arwdil me di Helligen.
Mar ja trüwwet jam jit moar, en let jam gung, for ja foand ek, hurdelling dat ja jam pinige skuld, om dit Volks wel; for ja lowet al Gott aur Alles, wat sken wiär.
Mar I sen dit ütkwoart Geslegt, dit köstelk Pröstdom, dit hellig Volk, en Volk tö en Eindom, dat I di Dögsomheiden forkindjige skuld van di, diär ju beröpen hed van di Junkens tö sin wunderbarelk Lägt.