1 En hi said jam en Gliknis diärvan, dat em langsen bödige, en ek träät ud skel.
For di diär bedt, di nemt; en di diär sjukt, di fendt; en di diär bokket, höm ud ipenmaaket.
Sa wiis nü langsen rogt waaken, en bödige, dat I wert wiis mai om tö flögten voar al dös Dingen, diär kom skel, en om voar di Menskeeseen tö stunen.
Wis blid ön Höp; geduldig ön Bedrüwwetheid. Hoald ön me Bödigin.
Diärom, wil wü sa-n Amt ha, eter di Bârmhartigheid, welk üs tö Dil uden es, da ud wü ek trǟt.
Let üs dag Gud dö, en ek trät ud; for tö sin Tid skel wü uk arne, wan wü uk olter eder mat ud.
En bödige stidigs om Alles, wat ju üp-t Hart līdt, me Bedden en Fleen ön di Geist, en wåket diärtö me Önhoalden en Fleen foar alle Helligen.
Wis ek ängstelk besörrigt, mar let ön alle Dingen ju Bodig en Wenskin me Danksien bekänt ud voar Gott.
Epafras, ju Löndsman, en Tinstknegt van Kristus, en ringt stidigs foar ju me Bödigin, omdat I foar volkommen bestun mai, en Alles voljendige, wat Gottes Wel es.
Hoald ön me Bödigin, en wåke diärön me Danksien.
Bödige sönder Âphoalden.