24 Mar ik si ju, dat Nemmen van di Karming, diär nödigt sen, min Naagdert tö smakken faid.
Diärom si ik ju: Gotts Hemmelrik ūd ju van nommen en skel en Volk iwen ūd, diär Frügt bringt.
Diär said hi tö sin Tīnstknegter: “Di Brödlep es klar; mar di Nödigten wiär-en et ek wert.”
En di Herr said tö di Knegt: Gung üt üp di Lönđweien, en om bi di Koppeldikker, en nödige jam iin tö kommen, om dat min Hüs vol ud.
Mar diär ging vuul Lid me höm. En hi kiirt höm om, en said tö jam:
Mar dit es dit Gerigt, dat dit Läägt ön di Warld kjemmen es, en di Mensken hed dit Junkens moar lew, üs dit Läägt. For jår Werken wiär ârig.
Hokken ön di Seen liiwt, heed dit ewig Lewent. Hokken ek ön di Seen liiwt, di skel dit Lewent ek se; mar Gottes Töm blewt üp höm.
Diär said Jesus weder tö jam: Ik gung hen, en I wel mi sjuk, en ön ju Send sterw; hur ik hengung, diär kjen I ek henkom.
Diärom hå ik ju said, dat I ön ju Send sterw skel; for wan I ek liiw, dat et mi es, da skel I ön ju Send Sterw.
Mar Paulus en Barnabas sprok dristig en fri: Hat wiär nödig, dat Gottes Urd jest tö Ju spreken wåd; mar nü stöt I dit van ju, en agt ju sallew ek wert tö dit ewig Lewent; se, da wänd wat unk tö di Heiden.