Hi es allik üs en Mensk, diär en Hüs begt, en grow diep, en leid di Grünđ üp en Stiinklep. Mar diär dit Weter kâm, da reew di Strôm tögen dit Hüs ön, en küdt ek bewege aur dat hat wiär begt üp en Klep.
Höm nü, diär ju stärk kjen, na min Evangilje en Prötji van Jesus Kristus eter di Ipenbåring van di Hjemmelkheid, wat van di ewig Tid forswügget wessen hēd.
Wan I ön di Glow bliwt, fast ön di Gründ, en pal ön di Höp van-t Evangilje, wat I hjert hå, wat tö alle Kreaturen prötjet uden es, diär önder di Hemmel sen, bi welk ik Paulus en Diner uden sen.
Let ju ek me manningerlei en främed Lir ombidriw. For hat es gud, dat dit Hart stark ud dör di Gnad, ek dör di Spisen, hurvan dânen nin Net hå, welk sik diärön hoald.
Mar Gott aller Gnäden, diär üs beröpen hed tö sin ewig Herrelkheid ön Kristus Jesus, disallew wel ju, wan I en kurt Tid leden ha, volmåke, stark, kraftige, en gründige.
Sok Fülfattigen prasse bi ju Lewde-Miältiden van ju Gåwen sönder Fürgt, en weide sik sallew; ja sen Wolken sönder Weter, van di Windj ombidrewwen, kål, ünfrügtbår Bomer, taumal sturwen, en ütrottet.