Diärna foand Jesus höm ön di Tempel, en sprok tö höm: Se tö, dü best sünd uden, sendige van nü of ön ek moar, omdat di ek jit nog wat Argers wederfart.
Dit said sin Aaldern, for ja fürgtet sik voar di Juden. Aurdat di Juden al me arküder beslöten hed, wan er hokken höm bekäänt, dat hi Christus wiär, di skuld üt di Synagoge ütslöten ud.
Dat Jesus Gottes Sen es, dit hed di hellig Geist bekraftigt, en bewiset et, hi måket üs hellig, sönt hi âpstönden es van Doaden, nämelk üs Herr Jesus Kristus.
Hokken ön Gottes Seen liwt, di hēd Gottes Tjügnis ön höm sallew. Hokken Gott ek liwt, di måket höm tö en Lögner, för hi liwt ek dit Tjügnis, wat Gott sallew van sin Seen oflidt.
Döt hå ik tö ju skrewwen, diär I liw ön di Nōm van Gottes Seen, omdat I wes er üp sen, dat I dit ewig Lewent hå, en dat I liw ön di Nom van Gottes Seen.
Mar wü wēt, dat Gottes Seen kjemmen es, en hēd üs en Sen iwen, dat wü di Wårhaftig kän, en sen ön di Wårhaftig, ön sin Seen Jesus Kristus. Dös es di wårhaftig Gott, en dit ewig Lewent.
Diärom wan ik kom, wel ik höm ön sin Werken erinnere, welk hi däd; en sladdert me ârig Urden om üs; en dit es höm ek jit nog. Hi sallew nemt di Brödhern ek ön, en danen, diär dit dö wel, wiäret hi of, en skopt jam üt dit Geminte.