Forwår, forwår, ik si ju: Hokken min Uurd hjert, en liiwt ön höm, diär mi stjürt heed, di heed dit ewig Lewent, en komt ek ön dit Gerigt, mar hi es van Doaden döörtrǟngt tö dit ewig Lewent.
Se tö, dat I höm dit ek wärne, diär sprakt. For wan dossen ek flögt sen, welk sik wärnt, üs hi üp di Ord sprok, vul mender wü, wan wü höm dit wärne, diär van Hemmel sprakt.
Hur wel wü henflögt kjen, wan wü sa en gurt Seligheid ek agt? Welk eterdat di Herr dit jest forkindjigt hed, uk tö üs kjemmen es, en befestigt van danen, welk höm hjert hå.
Hokken ön Gottes Seen liwt, di hēd Gottes Tjügnis ön höm sallew. Hokken Gott ek liwt, di måket höm tö en Lögner, för hi liwt ek dit Tjügnis, wat Gott sallew van sin Seen oflidt.