Sin Herr said tö höm: Wel, dü best en bråw en tru Knegt, dü hēst aur Litjet tru wessen, ik wel di aur en hīl Hoppen sǟt. Kīr īn ön di Herr sin Frügged.
En hi rööp di Kär tö sik me samt sin Lirlings, en said tö jam: Hokken mi eterfölge wel, di forlögne sik salw, en nem sin Krüts üp sik en fölge mi eter.
Selig sen di Knegter, diär di Herr, wan hi komt, waaken fendt. Waarlik, ik si ju, hi wel höm âpskort, en wel jam tö Staal säät, en wellig wiis, jam tö betinin.
Täänk om min Uurd, wat ik tö ju said hå. Di Knegt es ek gurter üs sin Herr. Hå ja mi forfölligt, da wel ja ju uk forfölge; hå ja min Uurd hölden, da wel ja ju uk hoald.
Våder, ik wel, dat, hur ik sen, uk danen bi mi sen, diär dü mi iwen heest, omdat ja min Herligheid se, diär dü mi iwen heest; for dü heest mi lew hed, jer dat di Gründ tö di Wârld leid wåd.
Epafras, ju Löndsman, en Tinstknegt van Kristus, en ringt stidigs foar ju me Bödigin, omdat I foar volkommen bestun mai, en Alles voljendige, wat Gottes Wel es.
Simon Petrus, en Knegt en Apostel van Jesus Kristus, on dânen, welk alliksa disallew jür Glow fingen hå, üs wü dör di Rogtfardigheid, welk Gott, üs Gott, jewt, en di Seligmåker Jesus Kristus.
Dössen sent, welk me Wüffen sik ek ofiwen, for ja sen Jümfers, en follige dit Lum eter, hur dit hengeid. Dössen sen kopet van di Mensken, tö di Jesten foar Gott en dit Lum.