Of wat foar en Wüf es — er, diär tin Skelling heed, en wan jü jen diärvan forlast, dats ek en Läägt öntjendt en faaget dit Hüs, en sjukt gedürigen, tö dats en weder fendt?
Üs er skrewwen stånt: Ik ha di tö en Våder van vul Volken henstelt voar Gott, aurdat hi ön höm liwt, diär di Doaden lewendig måket, en räpt di Dingen, diär ek sen, alliküs dats wiär.
Diärom ud-t ipenbar, watfoar hokken Gottes Biärner, en watfoar hokken di Düwel sin Biärner sen. Hokken ek rogt däd, di es ek van Gott; en hokken sin Brödher ek lew hēd.
Min Lewsten! wü sen nü Gottes Biärner, en hat es jit ek ipenbåret uden, wat wü wis skel. Mar wü wēt, wan dit ipenbåret ud, dat wü höm lik wis skel; for wü skel höm se, alliküs hi es.
En ja song en ni Salm, en sprok: Dü best wördig dit Bok tö nemmen, en sin Segeler tö forbreken, for dü best slagtet uden, en hēst üs tö Gott kopet me din Blöd, üt alle Stammen, en Moalen, en Volken, en Heiden.