Di Menskenseen geid wel hen, üs-er skrewwen stånt; mar wē di Mensk, diär di Menskenseen forrēd wel. Hat wiär beter foar höm, dat hi nimmer geboren wiär.”
En diär Jesus döpet uden wiär, stapt hi metjens üt of-t Weter, en lukke hjir, diär ipen-t sik di Hemmel aur höm. En Johannes såg Gottes Geist allik üs en Düf diäl üp höm kommen.
Mar omdat I nü weet, dat di Menskenseen Magt heed, Send tö foriwen, said hi tö di, diär van di Jigt gebrekkelk wiär: Stuun ap, nem din Bääd, en gung tüs.
Wårelk, wårelk, ik si ju: I skel skroale en hüle, mar di Warld wel sik frügge, en I skel bedrüwwet wiis, dag skel ju Bedrüwwetheid ön Frügged forwandelt ud.
Wårelk, wårelk, ik si di: Diär dü junger wiärst, boandst dü sallew di Görtel om, en wandelst, alhur dü hen widt; mar wan dü iäler ūdst, wedt dü di Hunden ütstrek, en en Üder wel di Görtel di ombindj, en di diärhen bring, hur dü ek hen wedt.
Diär swåret Jesus, en said tö jam: Forwår, forwår, ik si ju: Di Seen kjen nöndt van höm sallew dö, üs wat hi sjogt, dat di Vader dǟd. For wat hi dǟd, ditsalwige däd gelik uk di Seen.
En kündig gurt es di gottselig Hjemmelkheid: Gott es ipenbåret ön-t Flēsk, rogtfardigt ön di Geist, es sen uden van di Engeler, es prötjet uden bi di Heiden, es liwt uden ön di Wârld âpnommen ön di Herlikheid.
Diäreter såg ik, en se, en Dür wåd er âplöken ön Hemmel, en di jest Stem, welk ik hjert hed me mi spreken, wiär üs en Basun, di said: Kom hjir âp, ik wel di wise, wat eter dössen ske skel.