2 I sen begjärelk, en fo dag nönt, I håte en iwere, en wen nönt diärme. I strid en för Krig, I hå nönt, diäraur dat I ek bed.
Tövoaren ha I om nöndt böden ön min Noom. Bed, da skel I fo, om dat ju Blidheid volkommen es.
Jesus swåret, en sprok tö hör: Wan dü Gottes Gaaw küdst, en hokken-t es, diär tö di said, iiw mi tö drinken: da boadst dü höm, en hi jåw di lewendig Weter.
Mar wan er hokken mung ju Wisheid wånt, di bed van Gott, diär mild arkjen jewt, en forwit höm nöndt; da skelt höm iwen ud.
I hå di Rogtfârdig forordilet, en höm dit Lewent nommen, en hi hed sik ek tögen ju apsät.
Hokken sin Brödher håtet, di es en Doadslåer; en I wēt, dat dit ewig Lewent ön nin Doadslåer blewt.