Lukke eter di Skepen, alhurwel ja sa gurt sen, en van hart Windjen drewwen ud, da ud ja dag stjurt me en litj Röder, en mut diärhen får, sa üs di Stjürman wel.
For ja sprēk stolt Urder, diär em ek üp rekene kjen; en lokke dör Üntügt tö di Wellest ön-t Flesk dânen, welk warelk flögt wiär van dânen, diär nü ön di Dwåling wandele.