Da stjürt ik alstunds tö di. Dü hēst weldön, dat dü kjemmen best. Nü sen wü hjir al bi arküder voar Gott, om Alles tö hiren, wat di van Gott befälen es.
For ik skamme mi ek voar dit Evangilje van Kristus, för hat es en Kraft van Gott, om al danen selig tö måkin, welk diärön liw, jest di Juden, en da uk di Griken.
Of er nü hokken van di Twiggen öntau breken sen, en dü, diär dü en wild Ölibōm wiärst, best diärüp påtet en dilhaftig uden di Röt en di Saft ön di Ölibom.
Wil dat wü nü sa-n Tölöwing hå, min Lewsten! da let üs van alle Plakken on-t Flēsk en ön di Geist üs renske, en fortfår me di Helligheid ön Gottesfürgt.
Dör höm ha I uk dit Urd van di Wårheid hjert, namelk dit Evangilje van ju Seligheid; dör höm sen I uk, wil I liwt ha, forsegeld uden me di hellig Geist eter di Tölowing.
Dat üs Evangilje bi ju wessen hēd, ek alining önt Urd, mar biding ön di Kraft en ön di hellig Geist, en ön gurt Sekerheid, üs I wēt, hurdelling wü wessen hå mung ju om ju wel.
Diärom danke wü uk langsen Gott, dat I, üs I di Forkindjiging van Gottes Urd fing, dit önnōm ek üs Mensken-Urd, mar, (alliküs dit wårelk es) üs Gottes Urd, wat uk wirket ön ju, diär glowig sen.
Diärom uk wü, wil wü sa en Hoppen Tjügen rundom üs ha, let üs ofli di Send, welk üs altid önklöwwet, en trâg måket, en let üs låp dör Geduld üp di Kamfbån, welk üs forordnet es.
Hur wel wü henflögt kjen, wan wü sa en gurt Seligheid ek agt? Welk eterdat di Herr dit jest forkindjigt hed, uk tö üs kjemmen es, en befestigt van danen, welk höm hjert hå.