For Kristus es ek ingingen ön dit Hellig, wat me Hunden måket es, wat en Nabild van dit wåre wiär, mar ön di Hemmel sallew, en voar Gottes Ansegt foar üs sik tö stellen.
Diärom frügge I ju, I Hemmel, en danen, welk diärön une! We dânen, welk üp di Örd une, en üp di See, for di Düwel komt tö ju djäl, en hed en gurt Wredheid, for hi wet, dat di litjet Tid hēd.
En ik hjert en gurtem Stem van Hemmel, di said: Betänk, Gotts Tabernakel es bi di Mensken; en hi wel bi jam une, en ja skel sin Volk wis, en Gott sallew me jam, skel jår Gott wis.
Diäreter såg ik, en se, en Dür wåd er âplöken ön Hemmel, en di jest Stem, welk ik hjert hed me mi spreken, wiär üs en Basun, di said: Kom hjir âp, ik wel di wise, wat eter dössen ske skel.
En alle Skåpning, welk ön Hemmel es, en üp di Örd, en onder di Örd, en ön di See, en Alles, wat diärön es, hjert ik sien tö di, diär üp di Tron set, en tö dit Lum: Low, en Iär, en Pris, en Gewalt van Ewigheid tö Ewigheid!
Diäreter sag ik, en se, en gurt Kär, welk Nemmen täl kjen, üt alle Heiden, en Stammen en Volken, en Moalen, diär stond voar di Tron en voar dit Lum, me wit Kloader öntein, en Palmtwiggen ön jår Hunden.