For wat di Wet ünmögelk wiär, (aurdat en dör dit Flēsk swakket wiär), dit död Gott, en stjürt sin Seen ön di sendig Flesk-Gestalt, en fordamt di Send ön-t Flēsk dör Send.
Lew Brödhem! Ik sprēk üs en Mensk plei tö spreken. Em foragtet en Formåking van Mensken ek, wan-t befestigt es, en nemt nönt diärvan, en sät nönt hentö.
Mar ik si diärvan: Dit Testament, wat tövoaren van Gott bekraftigt es üp Kristus, ud ek âphewen dör di Wet, welk vjur höndert en dördig Jår leter iwen wåd, en di Tölöwing ud ek dör di Wet tö nönt måket.
Mar nü I Gott kän, (ja vulmoar van Gott küd ud) hurom kir I ju da weder om tö di swak en arem Begenning foar Biärner, welk I nü van voaren ön tine wel?
Let ju ek me manningerlei en främed Lir ombidriw. For hat es gud, dat dit Hart stark ud dör di Gnad, ek dör di Spisen, hurvan dânen nin Net hå, welk sik diärön hoald.