Welk uk said: I Manslid van Galiläa, wat stun I hjir en lukke âp tö Hemmel? Dös Jesus, welk van ju es apnommen tö Hemmel, skel weder kom, alliküs I hå höm henfåren sen.
Ik kän en Mensk ön Kristus voar vjurtein Jåren, (of hi ön sin Likhäm wiär, dit wet ik ek; of hed hi bütten sin Likhäm wessen, dit wēt ik uk ek — Gott wēt et). Hi wad henrukt bet ön di träd Hemmel.
Hur vul swårer Stråf fortinet di, welk Gottes Seen me Fet trat, en dit Blöd van dit Testament foar ünrin agtet, hurdör hi helligt wåd, en di Gnaden-Geist forsmoait.
Let üs âplukke üp Jesus, diär di Glow begent en voljendigt hed. Alhurwel hi hed Frügged ha küd, nom hi dit Krüts üp sik me Geduld, en agtet di Skand ek, en set nü tö di rogt Hund üp Gottes Trōn.
Sönder Våder, sönder Moder, sönder Aprekening aur sin Ofstamming, en hēd nogweder en Begen van di Dågen, of en Jend van dit Lewent. En hi es tö forglikken me Gottes Seen, en blewt en Pröst ön Ewigheid.
For Kristus es ek ingingen ön dit Hellig, wat me Hunden måket es, wat en Nabild van dit wåre wiär, mar ön di Hemmel sallew, en voar Gottes Ansegt foar üs sik tö stellen.