1 Diärom let üs wel üppasse, dat wü di Tölöwing, tö sin Ru intökommen, ek forsümme, en Nemmen van üs töregblewt.
Mar wan jünđer, di ārig Knegt, ön sin Hart tǟnkt: Min Herr skoft sin Önkomst jit lung âp.
Bekir ju nü da, en ud beter Sens, omdat ju Send slogtet ud.
Dit es wel said. Ja sen ofbreken uden, om jår Ünglōws wel. Mar dü stånst dör di Glow; wis ek stolt, mar fürgt di.
For diär es nin Forskel; ja sen altermål Sender, en jam wånt di Rüm voar Gott.
Diärom hokken tinkt, dat er fast stånt, di mai wel töse, dat er ek falt.
En wü, üs Mehelper, bed ju, dat I Gottes Gnad ek foriws fo mai.
I hå me Kristus nönt tö dön, for I wel dör di Wet rogtfârdig ud, en sen van di Gnåd offälen.
Liw wü ek, da blewt hi tru; hi kjen sik sallew ek forlögne.
En se tö, dat er Nemmen Gottes Gnade foragtet, omdat ek mesking en better Röt âpwugset, en Ünfred önrogt, en Vulen diärvan önstat ud.
Se tö, dat I höm dit ek wärne, diär sprakt. For wan dossen ek flögt sen, welk sik wärnt, üs hi üp di Ord sprok, vul mender wü, wan wü höm dit wärne, diär van Hemmel sprakt.
Tänk om ju Liärers, diär ju Gottes Urd forkindjigt hå, en wan I di Jend van jår Wandel betragte, da föllige jår Glow eter.
Da hå ik swären ön min Fortörning, dat ja ek tö min Ru kom skuld.
Let üs nü strewe, dat wü tö di Ru inkom, om dat er ek hokken ön dit sallew Voarbild van di Unglow falt.
Diärom es er jit en Ru aur foar Gottes Volk.