Nü si ek moar, dat I Knegter sen; for en Knegt weet ek, wat sin Herr däd. Mar ik hå tö ju said, dat I Frinjer sen, for Alles, wat ik van min Vader hjert hå, hå ik ju forkindigt.
En hat skel ön di lēst Dågen ske, said Gott, ik wel ütjit (ütstört) van min Geist üp al dit Flēsk, en ju Seens en ju Dågters skel spoai, en ju jung Drǟnger (Junglid) skel Gesigter (Fortonings) se, en ju Olderlid skel Drōmer hå.
Dat Jesus Gottes Sen es, dit hed di hellig Geist bekraftigt, en bewiset et, hi måket üs hellig, sönt hi âpstönden es van Doaden, nämelk üs Herr Jesus Kristus.
Sen wü da Biärner, da sen wü uk Arwing, nämelk Gottes Arwing, en Kristus sin Mearwing; wan wü me höm Iid, omdat wü uk me höm tö di Herligheid aphewen ud.
Omdat et forkindjigt wåd, üs di Tid tö folling kam, en omdat alle Dinge töhop onder jen Opperhaud såmelt wåd, bid wat ön Hemmel en üp di Örd es dör höm sallew.
En Arkjen âptöklårin, hurön di Geminskep me di Hjemmelkheid bestånt, wat van di Warlds Begen ön Gott forborgen wessen hēd, diär alle Dinge skåpen hēd dör Jesus Kristus.
Hur wel wü henflögt kjen, wan wü sa en gurt Seligheid ek agt? Welk eterdat di Herr dit jest forkindjigt hed, uk tö üs kjemmen es, en befestigt van danen, welk höm hjert hå.
Sönder Våder, sönder Moder, sönder Aprekening aur sin Ofstamming, en hēd nogweder en Begen van di Dågen, of en Jend van dit Lewent. En hi es tö forglikken me Gottes Seen, en blewt en Pröst ön Ewigheid.