Mar Paulus en Barnabas sprok dristig en fri: Hat wiär nödig, dat Gottes Urd jest tö Ju spreken wåd; mar nü stöt I dit van ju, en agt ju sallew ek wert tö dit ewig Lewent; se, da wänd wat unk tö di Heiden.
Da höld jat jam diär nü en Tidlung ap, en lirt frimudig eter di Herr sin Sen, welk dit Urd van sin Gnåd betjügt, en let Teken en Wunder dör jår Hunden ske.
Di Könning wēt dit nog, en tö höm sprek ik me Frimudigheid; for ik liw ek, dat höm wat van al dös Dingen forborgen es, for diär es nönt ön di Hok sken.
Mar ja såg Petrus en Johannes jår Frimudigheid en forwundert jam; for ja wiär er wes om, dat jat üngeliärt en slogt Lid wiär, en küd jam uk nog, dat jat me Jesus wessen (wiär) hed.
Mar ja trüwwet jam jit moar, en let jam gung, for ja foand ek, hurdelling dat ja jam pinige skuld, om dit Volks wel; for ja lowet al Gott aur Alles, wat sken wiär.
Mar Barnabus nōm höm tö sik, en fört höm hen tö di Apostels, en fortält jam, hurdelling hi üp di Wei di Herr sen hed, en hi me höm spreken hed, en hurdelling hi ön Damaskus di Nom Jesus frimudelk forkindigt hed.
Mar alhurwel wü tövoaren ledden ha, en forsmoait uden sen ön Filippi, (üs I wēt) wiär wü dag likwel blid ön üs Gott, om me gurt Gefår Gottes Evangilje bi ju tö forkindjigen.