Ja hå van di hjert, dat dü alle Juden, welk mung di Heiden une, līrst, van Moses oftöfålen, en saidst, dat ja jår Biärner ek beskjär skel, en uk ek nå de Wis van di Wet wandele.
Mar Paulus, üs di Löndvöged höm en Wink iwen hed tö spreken, swåret: Wil ik wēt, dat dü aur döt Volk al manning Jår Rigter best, wel ik mi getrost forswåre.
Ik wēt nönt Sekers, wat ik van höm ön di Herr skriw kjen. Diärom hå ik höm voar ju bring letten, ollermist voar di, Könning Agrippa! omdat ik, wan hi befråget en ofhjert es, tö weten fo, wat ik skriw skel.
Di Könning wēt dit nog, en tö höm sprek ik me Frimudigheid; for ik liw ek, dat höm wat van al dös Dingen forborgen es, for diär es nönt ön di Hok sken.
Üs twellef Stammer, welk Nagt en Dai Gott me Iärnst tine, höpe, dat di Belöwing foar jam tö folling komt. Aur di Höp, lew Könning Agrippas! ud ik van di Juden beskildigt.
En hat kam tö pas eter tri Dagen, dat Paulus di Voarnemsten van di Juden töhop röp. Üs ja töhop kâm, sprok hi tö jam: I Manslid en Brödhem! ik hå nönt forbreken tögen üs Volk, nog tögen üs Väders Wis; en sen dag gefangen üt Jerusalem aurlöwert uden ön di Römer jår Hunden.
En wan ik spoai küd, en wust alle Forborgenheiden en al Wetenskep, en hed tö Alles di Glow, sa dat ik Bâriger forsät, en hed di Lewde ek, da wiär ik nönt.