Voar hokken (welk) hi höm (sik) na sin Liden lewendig wiset (fortonet) hed dör manning Kǟnteken; en let sik se mung jam vjärdig Dagen, en sprok me jam van Gottes Könningrik.
Mar Paulus en Barnabas sprok dristig en fri: Hat wiär nödig, dat Gottes Urd jest tö Ju spreken wåd; mar nü stöt I dit van ju, en agt ju sallew ek wert tö dit ewig Lewent; se, da wänd wat unk tö di Heiden.
En hat kâm tö pas ön Ikonien, dat jat mearküder ön di jüdisk Synagoge (Judenskul) inging, en diär sa sprok, dat en gurt Kär Lid van di Juden en Griken liwt.
Mar üs Sommen hartnakket wiär, en ek liwt, en voar dit Volk Gottes Wei last, forlet hi jam, sendert di Jüngers of, en forhandelt dågligs ön di Skul van en wes Man Tyrannus.
En üs ja höm en Dai fast sät hed, da kâm er rogt Vulen tö höm ön di Herbarig. Danen forklåret en betjügt hi Gottes Könningrik, en hi sågt jam tö aurtjügen van Jesus üt Moses Wet en di Profeten, van en Miärnem eder bet hen tö en Indjnem.
I Lewsten! eterdat ik et me Iärnst voar hed om ju tö skriwen van üs algemine Welfårt, höld ik et foar nödig, ju me Skreften tö formånin, dat I strid mut foar di Glow, diär jenmal di Helligen auriwen es.