Dör höm ha I uk dit Urd van di Wårheid hjert, namelk dit Evangilje van ju Seligheid; dör höm sen I uk, wil I liwt ha, forsegeld uden me di hellig Geist eter di Tölowing.
For ik skamme mi ek voar dit Evangilje van Kristus, för hat es en Kraft van Gott, om al danen selig tö måkin, welk diärön liw, jest di Juden, en da uk di Griken.
Mar Paulus en Barnabas sprok dristig en fri: Hat wiär nödig, dat Gottes Urd jest tö Ju spreken wåd; mar nü stöt I dit van ju, en agt ju sallew ek wert tö dit ewig Lewent; se, da wänd wat unk tö di Heiden.
En üs di Geminte van di Skul âpbrok en van arküder ging, fölligt vul Juden en gottesfürgtig Nibekirte (Judengenoten) Paulus en Barnabas eter, welk tö jam sprok, en jam formånet, dat ja bi Gottes Gnad bliw skuld.
Alliküs di Opperpröst, en di hile Råd van Olderlid mi dit betjüg kjen, van danen ik Volmagt me nōm tö di Brödhem, en reiset nå Damaskus, dat ik dânen, welk diär wiär, bünden nå Jerusalem fört, omdat ja diär bestråwet wåd.