Wårelk, wårelk, ik si di: Diär dü junger wiärst, boandst dü sallew di Görtel om, en wandelst, alhur dü hen widt; mar wan dü iäler ūdst, wedt dü di Hunden ütstrek, en en Üder wel di Görtel di ombindj, en di diärhen bring, hur dü ek hen wedt.
Üs hi höm nü grip let, sät hi höm önt Tügthüs, en aurlewert höm ön vjur Wagten, ark van vjur Krigsknegter, om höm tö bewagtin; en hi tågt höm eter Poask dit Volk voartöstellen.
Da stönd Petrus âp me di Ellef, hēwt sin Stem, en sprok tö jam: I Juden, lew Måner, en Alle, diär ön Jerusalem une, dit skel ju bekǟnt wis, en let min Urder tö ju Oaren ingung.
Mar ja såg Petrus en Johannes jår Frimudigheid en forwundert jam; for ja wiär er wes om, dat jat üngeliärt en slogt Lid wiär, en küd jam uk nog, dat jat me Jesus wessen (wiär) hed.
Mar üs wü van Gott prowet uden sen, dat üs dit Evangilje önbetrut uden es, om dit tö prötjin, sa sprek wü, ek alliküs dat wü di Mensken håge wild, mar Gott, diär üs Hart prowet.