En di Herr tinet hå me en Mud, welk sik sallew litj en lig måket, en me vul Toaren en Önfegtinger, welk aur mi kjemmen sen van di Juden, welk mi forfölligt.
Wet I ek, dat di Ünrogtfârdigen Gottes Könningrik ek arwe skel. Let ju ek forför, nogweder di Hurenjägers, of di Ofgottdiners, of di Ebrekers, of di Sallewskänder, of di Hoalewsegen.
For ik skrew ju ön gurt Trungheid en Benautheid ön min Hart, me vul Toaren, ek omdat I bedrüwwet ud skuld, mar omdat I di Lewde kän skuld, welk ik senderlik tö ju ha.
Mar üs ik såg, dat ja ek rogt wandelt, eter di Wårheid van-t Evangilje, sprok ik tö Petrus, üs ja al diärbi wiär. Wan dü, diär dü en Jud best, lewwest üs en Heid, en ek üs en Jud, hurom twingst dü da di Heiden, jüdisk tö lewwin?
Ollermist dânen, welk eter dit Flesk wandele ön di ünrin Lesten, en di Herskep foragte, törstig, einhaudet, en freg nog sen, om di Herrelkheid tö lasten.