17 Fölge mi, min lew Brödhern, en mark üp danen, diär alliksa wandele, alliküs I üs ha tö en Voarbild.
En ik bed ju, lew Brödhem! dat I Agt ha üp danen, diär Twedragt en Argernis önrogt tögen di Lir, diär I van üs lirt ha, en ha nin Geminskep me jam.
Iw nogweder di Juden of di Griken, of Gottes Geminte en Önstot.
Wis min Nåfölgers, alliküs ik Kristus sin.
Diärom formåne ik ju, ud min Nåfölgers.
Wat I uk lirt, en fingen, en hjert en sen ha van mi, dit dö; da wel Gottes Fred me ju wis.
En I sen üs Nåfolgers uden, en di Herr sin, en I hå dit Urd önnommen ön vul Bedrük, me Blidheid ön di hellig Geist.
Mar wan er hokken üs Urd ek harke wel, wat ön döt Bref skrewwen es, da tekene höm ön, en hå nönt me höm tö skaffin, omdat hi van Skåm lägroad ud.
For I wēt, hurdelling I üs eterföllige skel; for wü hå ek ünordentlik mung ju lewwet.
Ek diärom, dat wü nin Rogt diärtö ha, mar omdat wü üs sallew ju tö en Mönster iw, om üs nåtofölligin.
Nemmen foragt din Jungheid, mar wis dü en Voarbild foar di Glowigen ön-t Urd, ön di Wandel, ön di Lewde, ön di Geist, ön di Glow, ön di Rinheid.
Tänk om ju Liärers, diär ju Gottes Urd forkindjigt hå, en wan I di Jend van jår Wandel betragte, da föllige jår Glow eter.
Ek üs dânen, diär aur dit Volk herske, mar ud Voarbild foar di Kär.