“Lukke hjir, dit es min Knegt, diär ik ütkiist hå, en min lewst Seengen, diär min Seel håget. Ik wel min Geist üp höm li, en hi skel di Heiden min Lir forkindige.
Mar hi swåret en said tö jam: Elias skel wel jest kom, en Alles weder tö rogt bring. En üs er skrewwen stånt, sa welt ske, dat di Menskenseen mut vuul lid, en foragtet ud.
For wat di Wet ünmögelk wiär, (aurdat en dör dit Flēsk swakket wiär), dit död Gott, en stjürt sin Seen ön di sendig Flesk-Gestalt, en fordamt di Send ön-t Flēsk dör Send.
En alhurwel hi krütsigt es ön di Swakheid, da lewwet hi dag ön Gottes Kraft. En wan wü uk swak sen ön höm, da lewwe wü dag me höm dör Gottes Kraft ön ju.
Let üs âplukke üp Jesus, diär di Glow begent en voljendigt hed. Alhurwel hi hed Frügged ha küd, nom hi dit Krüts üp sik me Geduld, en agtet di Skand ek, en set nü tö di rogt Hund üp Gottes Trōn.