Mung di Wüffen, welk töhjert, wat wü sprok, wiär en gottesfürgtig Wüf, me Nom Lydia, en Purpurkråmerske, van di Stad Thyatira; hör maket di Herr dit Hart ipen, dat ja diärüp let, wat van Paulus spreken wåd.
En dit sallew hå ik ju skrewwen, omdat ik ek, wan ik kam, bedrüwwet wis måst, aur danen, aur hokken ik mi frügge skuld. Ik forlet mi tö ju diärüp, dat min Frügged uk Frügged foar ju al es.
Diärom da, min Lewsten, alliküs I altid frai harket ha, ek alining, wan ik bi ju wiär, mar uk ön di Tid, wan ik van ju wiär, skaffe dat I selig ud me Fürgt en Sjilwin.
Om di wel bödige wü uk altid foar ju, dat üs Gott ju wördig måket tö di Berōp, en dit Welhågin van sin Gudheid vol måket, en dit Werk van di Glow me Kraft.
Let üs âplukke üp Jesus, diär di Glow begent en voljendigt hed. Alhurwel hi hed Frügged ha küd, nom hi dit Krüts üp sik me Geduld, en agtet di Skand ek, en set nü tö di rogt Hund üp Gottes Trōn.
Mar Gott aller Gnäden, diär üs beröpen hed tö sin ewig Herrelkheid ön Kristus Jesus, disallew wel ju, wan I en kurt Tid leden ha, volmåke, stark, kraftige, en gründige.
Mar di Herr sin Dai skel kom üs en Tif ön di Nagt, da skel di Hemmel forgung me en gurt Skrappel, di Elemente skel ön Brand kom en smel, en di Örd en di Werke, welk diärön sen, skel forbren.