Nemmen kjen tau Herren tine, öntweder wel hi di jen håte, en di Üder lew hå, of di jen tödön wiis, en di Üder foragte. I kjen ek Gott tine, en uk dit Wårlds Gud.
For ek sen uk man en Mensk, diär salw önder Befēl Staant, en hå Soldaten önder mi, en wan ik tö jen si: Gung hen, da geid hi. En tö en Üder: Kom hjårt, da komt hi. En tö min Knegt: dö dit, da däd hi-t.”
For üs Iär bestånt diäron, nämelk dit Tjügnis van üs Geweten, dat wü ön Jenfoaldigheid en Aprogtigheid voar Gott, ek ön Wisheid na dit Flēsk, mar ön Gottes Gnad üp Warld wandelt ha, en foar-t mist bi ju.
Diärom da, min Lewsten, alliküs I altid frai harket ha, ek alining, wan ik bi ju wiär, mar uk ön di Tid, wan ik van ju wiär, skaffe dat I selig ud me Fürgt en Sjilwin.