Jesus swåret, en sprok tö hör: Wan dü Gottes Gaaw küdst, en hokken-t es, diär tö di said, iiw mi tö drinken: da boadst dü höm, en hi jåw di lewendig Weter.
Forwår, forwår, ik si ju: Hokken min Uurd hjert, en liiwt ön höm, diär mi stjürt heed, di heed dit ewig Lewent, en komt ek ön dit Gerigt, mar hi es van Doaden döörtrǟngt tö dit ewig Lewent.
Mar üs jat diärkam, forsåmelt sik dit hile Geminte, en forkindigt, hur vul gurt Dingen Gott dör jam dön hed, en hurdelling hi foar di Heiden di Dür tö di Glow ipenmåket hed.
Mung di Wüffen, welk töhjert, wat wü sprok, wiär en gottesfürgtig Wüf, me Nom Lydia, en Purpurkråmerske, van di Stad Thyatira; hör maket di Herr dit Hart ipen, dat ja diärüp let, wat van Paulus spreken wåd.
Diärom mut di Rogtfârdigheid ut di Glow kom, aurdat disallew üt Gnad tödilet ud, en di Tölöwing foar di hile Ofkomst fest stånt, ek alining foar danen, diär Abrahams Glow ha, welk en Vader tö üs altermål es.