En hokken di Menskenseen wat entögen said, dit ūd höm foriwen; mar hokken di hellig Geist wat öntögen said, höm ūd-t ek foriwen, nogweder ön dös, of ön jünder Wârld.
En al hokken Hüsing, of Brödhern, of Sestern, of Våder, of Moder, of Wüf, of Biärner, of Eker om min Nōms wel forlet, di skelt höndertfoaldig nem en dit ewige Lewent ârwe.
Diär-t ek höndertmål wederfeid, nü ön dös Tid, Hüsing, Brödhem, en Sestern, en Moder, en Biärner, en Eker- me Forföllinger, en ön di tökommen Tid dit ewig Lewent.
Dit es wes wår: Ik wel dat dü Sok standhaft lirst, omdat danen welk ön Gott glowig uden sen, me Iärnst en Iwer strewe gud Werken tö forrogten. Sok es gud en net foar di Mensken.
Let ju ek me manningerlei en främed Lir ombidriw. For hat es gud, dat dit Hart stark ud dör di Gnad, ek dör di Spisen, hurvan dânen nin Net hå, welk sik diärön hoald.
Hokken aurwent, di wel ik tö en Piller ön min Gottes Tempel måke, en hi skel ek moar diärüt gung. En ik wel min Gottes Nom üp höm skriw, en di Nom van dit ni Jerusalem, min Gottes Stad, diär van Hemmel diälkomt, van min Gott, en van min ein ni Nom.