Da iw nü Arkjen, wat I höm skildig sen; Skat, hokken di Skat tökomt. Tol, hokken di Tol tökomt. Fürgt, hokken di Fürgt tökomt. Iär, hokken di Iär tökomt.
Wil dat wü nü sa-n Tölöwing hå, min Lewsten! da let üs van alle Plakken on-t Flēsk en ön di Geist üs renske, en fortfår me di Helligheid ön Gottesfürgt.
Alliksa di Jungen skel di Olderlid harke. Altermal wis mung arküder, di jen di üder, önderdånig, en smük ju me Demud. For Gott wederstånt di Hogfârdigen, mar di Ligmüdigen jewt hi Gnad.