Dat I ju nämelk önthoald, di Ofgotten tö åwerin, en van Blöd, en van di kwewet Dirten, en van Hureri (Üntügt); wan I ju diärvoar ön Agt nem, da dö I rogt. Får wel!
Ik formåne ju, lew Brödhem! dör Gottes Barmhartigheid, dat I ju Likhäms tö en Åfer heniw, wat lewendig en hellig es, en Gott håget, wat ju âprogtig Gottestinst wis skel.
Wil dat wü nü sa-n Tölöwing hå, min Lewsten! da let üs van alle Plakken on-t Flēsk en ön di Geist üs renske, en fortfår me di Helligheid ön Gottesfürgt.
Al dössen sen stürwen ön di Glow, en ha di Tölöwing ek fingen, mar ja hå-s van firens sen, ja längt diäreter, en tröstet sik diärme, en bekänt, dat ja Gasten en Främenden üp di Örd wiär.