Alle Dinge sen mi aurdön van min Våder. En Nemmen käänt di Seen, üs alining di Våder, en Nemmen käänt di Våder, üs alining di Seen, en hokken di Seen et öntdekke wel.
Wü se nü dör en Speil ön en junk Språk, mar da skel wü se van Ansegt tö Ansegt. Nü kän ik dit stekwis, mar da skel ik dit kän, alliküs ik sallew känt ud.
Mar üs er skrewwen stånt: Wat nin Oog sen hed, en nin Oar hjert hed, en wat ön nin Menskens Hart kjemmen es, dit hēd Gott dânen töred måket, diär höm lew ha.
Min Lewsten! wü sen nü Gottes Biärner, en hat es jit ek ipenbåret uden, wat wü wis skel. Mar wü wēt, wan dit ipenbåret ud, dat wü höm lik wis skel; for wü skel höm se, alliküs hi es.