16 En wü hå di Lewde känen lirt, en liw diärön, welk Gott tö üs hed. Gott es di Lewde, en diär ön di Lewde blewt, di blewt ön Gott, en Gott ön höm.
En wü ha liiwt, en bekäänt, dat dü Christus best, di Seen van di lewendig Gott.
Nog weder dös Mensk, of sin Aaldern hå sik forsendigt; mar dat Gottes Werken ön höm ipenbar ud skuld.
Mar üs er skrewwen stånt: Wat nin Oog sen hed, en nin Oar hjert hed, en wat ön nin Menskens Hart kjemmen es, dit hēd Gott dânen töred måket, diär höm lew ha.
Se, wat foar en gurt Lewde hēd di Våder üs bewiset, dat wü Gottes Biärner hjit skel. Diärom känt di Warld ju ek, for di känt höm ek.
Diärön ha wü di Lewde känt, dat hi sin Lewent foar üs heniwen hed. En wü skel uk dit Lewent foar di Brödhern let.
En hokken sin Geboten halt, di blewt ön höm, en hi ön disallew. En diärbi kän wü, dat hi ön üs blewt, nämelk bi di Geist, welk hi üs iwen hēd.
Min Lewsten! let üs arküder lew ha; for di Lewde es van Gott; en hokken lew hed, di es üt Gott geboren en känt Gott.