Forkynnaren 1 - Bibelen – Bibelselskapets omsetjing 2011

¹ Ord av Forkynnaren, son til David og konge i Jerusalem.

² Fåfengt, seier Forkynnaren, fåfengt og forgjengeleg – alt er fåfengt!

³ Kva har mennesket att for sitt strev, for alt det strevar med under sola?

⁴ Slekter går, og slekter kjem, men jorda er alltid den same.

⁵ Sola går opp, og sola går ned, så stundar ho attende til staden ho går opp.

⁶ Ho skin og går mot sør, så snur ho og går mot nord, medan vinden snur og skifter og tek til med rundgangen på nytt.

⁷ Alle elvar renn ut i havet, men havet blir ikkje fullt; dit elvane før har runne, held dei fram med å renna.

⁸ Alle ting går sin strevsame gang, menneskeord strekk ikkje til. Auget blir ikkje mett av å sjå, og øyret blir ikkje fullt av å høyra.

⁹ Det som har hendt, skal henda igjen, og det som vart gjort, skal gjerast på nytt. Ingen ting er nytt under sola.

¹⁰ Blir det sagt om noko: «Sjå, dette er nytt», har det likevel hendt i tidlegare tider, lenge før oss.

¹¹ Ingen minnest det som hende før. Og det som skal koma, vil heller ingen hugsa i slektene som følgjer.

Å gjeta vinden

¹² Eg, Forkynnaren, var konge over Israel, i Jerusalem.

¹³ Eg la meg på hjartet å undersøkja og granska med visdom alt som blir gjort under himmelen. Det er eit vondt strev Gud har gjeve menneska å plaga seg med.

¹⁴ Eg såg på kvar gjerning som blir gjord under sola. Sjå, alt er like fåfengt som å gjeta vinden!

¹⁵ Det som er kroket, kan ingen retta opp. Det som manglar, kan ingen telja.

¹⁶ I hjartet mitt sa eg: Sjå, eg har vunne større visdom enn nokon som har styrt i Jerusalem før meg. Mykje har eg lært å kjenna av visdom og kunnskap.

¹⁷ Eg la meg på hjartet å læra kva som er visdom, og kva som er dårskap og uforstand. Men eg fann at det òg var som å gjeta vinden.

¹⁸ For med stor visdom følgjer mange sorger. Den som aukar sin kunnskap, aukar si smerte.